Da de etterlatte etter en mann som omkom under en arrangert klatretur i Kenya gikk til sak mot turelskapet, ble det opprinnelig kun lagt ned påstand om å få fastsatt ansvar. Utmålingen var tenkt utsatt til senere.
Underveis ønsket imidlertid saksøkte, det vil si turselskapet og guiden, at tvisten skulle utvides til også å omfatte en eventuell erstatningsutmåling. Dette motsatte saksøkerne seg. Det er dette prosessuelle spørsmålet Høyesterett nå, under dissens 4-1, har tatt stilling til.
Noe uvanlig er det rettsformannen som er i enslig mindretall. Rettsformannen, i dette tilfellet Erik Møse, er dommeren med lengst ansiennitet, og den som først legger frem sitt syn under rådslagningene i Høyesterett.
Spørsmålet har aldri før vært direkte behandlet av Høyesterett. Møse skriver i sitt mindretallsvotum at langvarig praksis er å forstå slik at skadelidte kan ha rett til å begrense søksmålet på denne måten, «og at skadevolder da ikke ved å trekke inn en subsidiær påstand i samme sak kan fremtvinge en avgjørelse av erstatningsutmålingen når skadelidte har truffet sitt valg».
– Kan være ulempe
De fire andre dommerne mener derimot at domstolenes vide adgang til å dele saken gir tilstrekkelig fleksibilitet. Førstvoterende Ragnhild Noer skriver:
«De etterlatte har pekt på at dersom skadevolder gis rett til å trekke inn erstatningsutmålingen i saken, vil det kunne tvinge fram en avgjørelse av såkalte premature krav. Det kan for eksempel gjelde der tapets omfang foreløpig er vanskelig å fastslå, fordi det er usikkerhet om hvordan skaden vil utvikle seg.
Jeg er enig i at dette nok kan være en ulempe i noen situasjoner. Men som utgangspunkt må dette håndteres slik man vanligvis gjør ved avgjørelsen av usikre krav, hvor retten for eksempel oppnevner en sakkyndig til å vurdere hva som er sannsynlig tap. Retten har som nevnt også muligheten for å dele saken og vente med å ta stilling til utmålingen til erstatningsvilkårene er avgjort.»
Advokat Terje Marthinsen representerte turselskapet Hvitserk i saken. Han sier kjennelsen innebærer at 40 års diskusjon om hvorvidt saksøker har rettslig interesse i å ta ut et begrenset søksmål nå vil være irrelevant.
– Vår klient fikk medhold i at saksøkte normalt vil kunne møte et fastsettelsessøksmål med å dra inn erstatningsutmålingen som et motkrav i saken. Kjennelsen medfører at den som krever erstatning heretter må forholde seg til den samlede prosessrisikoen i sakskomplekset. Rettssakene kan fremdeles deles, om partene er enige om at dette er fornuftig, men saksøker vil ikke lenger lykkes med å begrense søksmålet av strategiske grunner. Den likebehandlingen av partene som Høyesterett nå har fastslått, vil sannsynligvis gi flere riktige avgjørelser, sier Marthinsen.
– Økt ressursbruk
Det etterlattes prosessfullmektig, Christian Lundin, mener avgjørelsen vil føre til økt ressursbruk i domstolene, og økte kostnader for de som er involvert i saken.
– Det er ingen stor dramatikk i dette, da det kun vil føre til at det må settes av mer tid når erstatningssaken skal behandles av tingretten, og flere spørsmål må belyses. Slik de etterlatte ser det, vil det innebære en vidløftiggjøring av saken, og det tar fokuset bort fra det saken først og fremst gjelder, nemlig om det er grunnlag for å kreve erstatning etter dødsfallet. De etterlatte var først og fremst opptatt av å få avklart om foreligger et erstatningsansvar, og så hadde de tro på at det ville la seg gjøre å bli enige, sier Lundin.
Han frykter at flere etterlatte og skadelidte nå vil vegre seg for å reise sak for å avklart et eventuelt ansvar, ettersom de vil kunne bli møtt med at omkostningsrisikoen blåses opp ved at også utmålingen trekkes inn som et tema.
.JPG.jpeg?quality=85)
.jpg.jpeg?quality=85)
.JPG.jpeg?quality=85)
