Høyesterett opphever Gulatings korona-frifinnelse

To kvinner ble i Hordaland tingrett dømt til bøter på henholdsvis 12.000 og 6000 kroner for å deltatt i en privat sammenkomst på mer enn fem personer.

Lagmannsretten kom til at forskriftens forbud mot sammenkomster var ugyldig, og at overtredelse derfor ikke kunne straffes. Hovedargumentet var at smitteverntiltaket i den aktuelle ikke var basert på en klar medisinskfaglig begrunnelse, slik smittevernloven krever.

Førstvoterende Kine Steinsvik er uenig, og skriver:

«Sentralt står at smittesporingen i Bergen hadde vist at sammenkomster i private hjem på det aktuelle tidspunktet var en «hovedarena for smittespredning» i kommunen, og behovet for å begrense slike sammenkomster var ubestridt, både lokalt og fra nasjonale helsemyndigheter. Dette viser etter mitt syn at også den lokale innstramningen var basert på en klar medisinskfaglig begrunnelse, som verken var for snever eller for generell. Det forhold at det var ulike syn fra faglig hold på hvor langt forbudet skulle gå, endrer ikke dette.»

Resultatet er at lagmannsrettens dom enstemmig oppheves.

– Høyesterett har henvist saken til ny behandling i Gulating lagmannsrett. Vi må se nærmere på om anken bør opprettholdes etter Høyesteretts uttalelser, men har ikke trukket noen konklusjon ennå, sier forsvarer John Chr. Elden.

Dobbelsak

Saken er behandlet i sammenheng med en tilsvarende sak fra Borgarting lagmannsrett, som hadde motsatt konklusjon. Denne avgjørelsen, som Høyesterett har avgjort først av de to, har hovedfokus på Høyesteretts kompetanse til å prøve det faktum som kommunen la til grunn for den omstridte forskriften.

Høyesterett bruker konklusjonen herfra som prejudikat i den etterfølgende opphevelsen av dommen fra Bergen. I den første avgjørelsen skriver førstvoterende Per Eirik Bergsjø:

«Kjernen i bevisbedømmelsen er noe forenklet å ta stilling til faktum av betydning for om de alminnelige straffbarhetsvilkårene er oppfylt. Men det kan være nødvendig å ta stilling til faktiske forhold også under rettsanvendelsen. Ved tolkningen av lover og forskrifter vil det ofte være aktuelt å vurdere bakgrunnsmateriale for å forstå innholdet, som administrativ praksis og sedvaner. Høyesterett er klart nok ikke bundet av lagmannsrettens vurderinger av slikt materiale. Det samme må etter mitt syn gjelde bedømmelse av faktum som har betydning for prøvingen av en forskrifts gyldighet.

(...)

Et sentralt hensyn bak kompetansebegrensningen i straffeprosessloven § 306 andre ledd er at Høyesterett – som ikke har umiddelbar bevisførsel – ikke skal kunne overprøve den vurderingen av tiltaltes handlemåte og subjektive skyld som lagmannsretten har gjort etter å ha hørt forklaringer fra parter og vitner. Hensynet slår ikke til når det er tale om bevis av betydning for gyldigheten av en forskrift. Det ville videre være uheldig om gyldighetsprøvingen i Høyesterett skulle kunne få forskjellig utfall i to saker fordi lagmannsrettene vurderte slike bevis ulikt.»

Høyesterett viser ellers til Hyttedommen fra i vår, der retten la til grunn at domstolene bør være varsomme med å overprøve de rent medisinske vurderingene som knytter seg til lovens vilkår om «klar medisinskfaglig begrunnelse» og «nødvendig av hensyn til smittevernet».

Høyesteretts to avgjørelser finner du her.