Artikkelforfatteren er leder for Den internasjonale juristkommisjon, norsk avdeling (ICJ-Norge) sitt utvalg for ytringsfrihet og personvern

I en fersk dom fra Høyesterett måtte ytringsfriheten vike for straffelovens bestemmelser mot hatefulle ytringer. Domfelte hadde under en verbal konfrontasjon med en ung kvinne med afrikansk opprinnelse ytret: «dra tilbake til Somalia så får du det mye bedre, for der får du ikke noe NAV». Det ble særlig lagt vekt på at uttalelsen var rettet mot en mindreårig. Dommen, som ble avsagt under dissens, går langt i å regulere individuell beskyttelse mot krenkende tiltale.

Les: Høyesterett gir barn særlig beskyttelse mot krenkende ytringer

Det er all grunn til å ta avstand fra denne type ytringer. Men det må være lov å spørre om situasjonen var slik at straffelovens § 185 (hatparagrafen) passer etter sitt formål. Mindretallet kom til at uttalelsen ikke var grovt nedvurderende, om aldri så smakløs.

Uansett er det betenkelig med en utvikling der ytringer utenfor den offentlige samtalen straffesanksjoneres. I uformelle sammenhenger vil ytringer ofte komme uoverveiet og spontant, og med tvilsom grad av seriøsitet. Utenfor den offentlige samtalen er også skadevirkningene mindre, ved at det forutsetningsvis er få tilhørere. Forsiktighetsprinsippet, som sier at ingen skal risikere straff ved å tillegges et meningsinnhold, bør komme til særlig anvendelse på ytringer som ikke er tiltenkt et større publikum.

FNs konvensjon om avskaffelse av rasediskriminering omhandler primært de ideologiske ytringer, fordi slike ytringer kan lede til etnisk forfølgelse, og den politikk slike ytringer fremmer uansett vil være i strid med menneskerettighetene. Straffelovens § 185 befinner seg derfor under kapittelet «Vern av den offentlige ro, orden og sikkerhet». Det er altså en bestemmelse som skal beskytte grupper og individer mot offentlige utsagn som kan fremme hat og forfølgelse.

Høyesterett fant summarisk at ytringen i den aktuelle saken, som fant sted på Jessheim Togstasjon, var fremsatt «offentlig». Dermed synes domstolene å ha etablert en praksis hvor terskelen er meget lav for hva som anses som en offentlig ytring i strafferettslig forstand. Motsetningsvis, når Ytringsfrihetskommisjonen omtaler den «offentlige samtalen», skriver de på side 4 i sin rapport: «Ganske få, rundt ti prosent av befolkningen, deltar jevnlig i offentligheten med ytringer om politikk eller samfunnsliv». En samfunnsvitenskapelig forståelse av «offentlig samtale» kan altså ikke omfatte uformelle konfrontasjoner på gaten.

Retten la ellers vekt på den individuelle mottakerens lave alder i sin vurdering av ytringens kontekst. Det er lett å ha sympati for et ønske om å beskytte mindreårige mot hets. Men kampen mot rasisme har hittil vært en sak uavhengig av aldersgrupper. Det er gruppetilhørigheten som medfører beskyttelsesinteressen, og grunnlaget for å aldersgradere dette synes svakt.

Det er grunn til å anta at hets og sjikane i media bidrar til at minoritetsungdom avstår fra å tre inn i samfunnsdebatten. Her kan storsamfunnet antakelig øke innsatsen mot de klart skadelige uttalelsene som settes på trykk i offentlighetens kanaler.

Men når domstolene tøyer en straffebestemmelse til å omfatte et individuelt vern i dagliglivets situasjoner, skjer det i blindsonen for demokratisk kontroll, og uten de konsekvensutredninger som ligger til grunn for regulært lovarbeid. Hvis det brer om seg med politietterforskninger omkring slike situasjoner, blir spørsmålet om dette bidrar til økt kontaktflate mellom majoritetsbefolkningen og de gruppene straffelovens § 185 tar sikte på å beskytte.