Kari Elisabeth Kaski (SV) kritiserer i Rett24 forskriften om såkalte reelle rettighetshavere.

Les: Setter av 11,7 millioner til å etablere nytt eierskapsregister

Med reell rettighetshaver menes i loven her den eller de fysiske personene som i siste instans eier eller kontrollerer en juridisk person, arrangement, enhet eller annen sammenslutning

Alle norske selskaper må fra 1. november ha oversikt over hvilke fysiske personer som reelt kontrollerer. Da trer loven og forskriften om register over reelle rettighetshavere i kraft, i alle fall delvis. Selve registeret kommer kanskje først i 2023.

I loven er det bestemt at reelle rettighetshavere er «den eller de fysiske personene som i siste instans eier eller kontrollerer» et selskap. SV var blant dem som stemte for at registeret skal vise hvem som har kontroll i selskaper. Loven viser til regelverket om hvitvasking, der 25 prosent eierskap er en indikasjon på kontroll.

I tråd med loven går forskriften – blant annet – ut på at en person som eier mer enn 25 av aksjene i et selskap, alltid skal regnes for å kontrollere selskapet, eventuelt sammen med andre.  

SV vil senke terskelen

Kaski mener at forskriften er i strid med finanskomiteens forutsetninger. I sommer sa hun til E24 at det var lobbypress – fra «deler av næringslivet og advokater» – som i stedet hadde fått gjennomslag hos Finansdepartementet. Forskriften må endres, sier hun: Terskelen må bli lavere enn 25 prosent.

Da finanskomiteen behandlet loven i 2019, ba den departementet «sikre at Norges terskelverdi er i tråd med Norge som et foregangsland for åpenhet, og så lav som mulig». Et forslag om å senke terskelen fra 25 til 5 prosent, ble stemt ned i Stortinget.

Det Kaski, som var og er medlem i finanskomiteen, ikke ser ut til å ha vurdert, er hvor mye man må eie av et selskap for å kontrollere det – altså hva som er den riktige terskelen.

Allerede 25 prosent er en del lavere enn det som i andre sammenhenger regnes som kontroll. I aksjeloven er 50 prosent eierskap terskelen for «bestemmende innflytelse». For noterte selskaper er terskelen oppnåelse av 1/3 av stemmerettene, i den forstand at det utløser tilbudsplikt etter verdipapirhandelloven, fordi det utløser kontrollskifte. Andre terskler finnes sikkert.

Kan 19 personer ha «kontroll»?

Vil en lavere terskel gi den beste åpenheten om hvem som faktisk kontrollerer et selskap?

Terskelen på 25 prosent gjør alene at et selskap kan ha tre reelle rettighetshavere. En aksjonær vil anses for å ha kontroll om han eier 26 prosent av aksjene, selv om en annen aksjonær eier 74 prosent. I tillegg kommer indirekte eierskap, konsolidering og andre kontrollformer.

Senker man terskelen til ti prosent, vil inntil 9 personer kontrollere selskapet. Er terskelen fem prosent, kan det være snakk om 19 personer. Det virker ikke realistisk at én av 9 eller 19 personer, som eier så lite som ti eller fem prosent, kan kontrollere et selskap, heller ikke et børsnotert.

Med en lav terskel kan man altså ende med et register som viser at en hel masse personer har kontroll i norske selskaper, selv om de nettopp ikke har det. Da vil registeret gi et direkte feil uttrykk for hvem som kontrollerer selskapene. Det vil ikke gjøre Norge til noe «foregangsland». Godt personvern er det heller ikke.

Nytten av registeret ville bli lavere for banker, advokater og andre som skal bruke det for kundekontroll etter reglene om hvitvasking. Og – som vi er opptatt av i NHO – bedriftene må bruke tid og ressurser på å finne frem opplysninger som knapt gir nytte.

Registre i hele EØS

Det kan godt hende noen har bruk for informasjon om hvem som kontrollerer også mindre eierandeler enn 25 prosent i norske selskaper. I så fall kan man finne aksjonæren i selskapets aksjeeierbok. Deretter kan man finne ut hvem som kontrollerer aksjonæren, i registeret over reelle rettighetshavere, som etter hvert vil finnes i alle de 31 EØS-landene.

Med andre ord er åpenheten er ikke så verst.