I statsbudsjettet har Regjeringen foreslått at en reduksjon på 150 studenter ved Politihøgskolen skal tas ved studiestedet i Oslo. Saken reiser viktige spørsmål om justisministerens måte å omgås rettskildene på, når han svarer Stortinget.

Politihøgskolens styre har gjort gjeldende at spørsmålet om hvor reduksjonen skal tas, er styrets ansvar. Justiskomiteen spurte i forrige uke justisministeren om hvilke rettslige vurderinger som var gjort. I sitt svar har statsråden gjentatt tidligere postulater uten å drøfte rettsspørsmålene. Saken reiser spørsmål om Politihøgskolens rolle som høyskole.

Etter universitets- og høyskoleloven er det styret som har ansvaret for at utdanning og forskning holder høy kvalitet. Politihøgskolens rolle er delvis regulert i universitets- og høyskoleloven og delvis i forskrift om Politihøgskolens styre, oppgaver og virksomhet, gitt ved kongelig resolusjon. Reglene om styrets rolle er likevel så å si identiske. I brev til Justiskomiteen har imidlertid justisministeren hevdet at Justis- og beredskapsdepartementet kan instruere styret ved Politihøgskolen om hvor reduksjon i studenttallet skal tas. Justisministerens brev viser imidlertid ikke at statsråden har vært kjent med eller vurdert de helt tilsvarende reglene som gjelder for andre universiteter og høyskoler etter universitets- og høyskoleloven.

Saken reiser to spørsmål:

1) Kan Regjeringen og Stortinget instruere universiteter og høyskoler om hvor de skal etablere eller nedlegge studiesteder?

2) Hvis ikke, gjelder det andre regler for Politihøgskolen?

Spørsmål 1 har regjeringspartiene selv svart nei på gjennom behandlingen av den såkalte Nesna-saken ved Nord universitet i forrige måned. Spørsmål 2 er det også gode grunner til å besvare med nei. Uansett kreves det en grundig rettslig vurdering hvis man skal hevde at reglene er forskjellige. Noe forsøk på noen faglig forsvarlig drøftelse har justisministeren ikke gjort.

Politihøgskolens status som akkreditert høyskole bygger på at den er godkjent av NOKUT med hjemmel i universitets- og høyskoleloven. Etter innlemmingsforskriften § 1 er formålet «å sidestille Politihøgskolen med øvrige institusjoner som loven gjelder for, med hensyn til faglige fullmakter m.m.».

I et brev til Justiskomitéen, hevder statsråden:

«Etter politiloven 24a er Politihøgskolen underlagt Justis- og beredskapsdepartementet. Utgangspunktet er således at departementet har alminnelige [sic] instruksjonsmyndighet med mindre annet følger av lov.»

Denne innledningen – som prøver å etablere et utgangspunkt om departementets instruksjonsmyndighet – kan virke besnærende hvis man bare leser politiloven § 24 a uten å undersøke bakgrunnen for regelen. Men denne tolkingen holder ikke mål når man undersøker politilovens forarbeider.

Det heter i forarbeidene til politiloven § 24a (Ot.prp. nr. 61 (2003-2004) punkt 9.5.2):

«Det foreslås presisert i loven at Politihøgskolen er underlagt Justisdepartementet. Til forskjell fra de øvrige offentlige høgskolene er Politihøgskolen altså ikke underlagt Utdannings- og forskningsdepartementet.»

Når Justisdepartementet i forarbeidene til politiloven beskriver «de øvrige offentlige høgskolene» som «underlagt Utdannings- og forskningsdepartementet», er det selvsagt ikke meningen å innskrenke den autonomien disse høyskolene har etter universitets- og høyskoleloven. Uttrykket «underlagt» må leses i lys av universitets- og høyskolelovens regler om styrets autonomi.

Formålet med å fastsette regelen i politiloven § 24a er altså å fastslå at det er et annet departement enn vanlig som har ansvaret. Politihøgskolen er ikke mer «underlagt» Justis- og beredskapsdepartementet enn andre universiteter og høyskoler er «underlagt» Kunnskapsdepartementet.

Videre fremholder statsråden:

«Politihøgskolen er unntatt universitets- og høyskolelovens bestemmelser i lovens kapittel 9, 10 og 11 som har egne regler om organisering av statlige universiteter og høyskoler. Bakgrunnen for unntakene er blant annet Politihøgskolens status som sentralt politiorgan etter politiloven § 16.»

Det er riktig at enkelte regler er forskjellige for Politihøgskolen, blant annet knyttet til styrerepresentasjon og åremål for rektor. Men man kan ikke slutte fra disse forskjellene i detaljregler at Politihøgskolen prinsipielt står i noen annen stilling enn andre universiteter og høyskoler. Tvert imot gjør universitets- og høyskolelovens regler om akkreditering at også styret ved Politihøgskolen må treffe de beslutninger som styret finner nødvendige for å beholde akkrediteringen som høyskole.

Det er også verdt å merke seg at når styreforskriften for Politihøgskolen er tilnærmet avskrift fra universitets- og høyskoleloven, har det åpenbart ikke vært meningen å fastsette unntaksregler for PHS. Dersom statsråden vil fastholde at departementet kan bestemme hvor nedtrekket skal tas, må konsekvensen være at Kunnskapsdepartementet kan treffe tilsvarende beslutninger for alle universiteter og høyskoler. Det er en tolking som ville utfordre styrenes myndighet i betydelig grad, og som regjeringspartiene altså ikke har villet akseptere i Nesna-saken.

Autonomi ved universiteter og høyskoler skal føre til høy kvalitet på utdanning og forskning. Hvor man har studenter, styrer også hvor man har ansatte. Det er styrene som er nærmest til å vurdere hvordan rekruttering av kvalifisert personale best kan gjennomføres.

Politiet forvalter statens maktmonopol i fredstid, og utøver hver dag oppgaver som griper tungt inn i borgernes liv. Det kan ikke være slik at kvalitet ved Politihøgskolen er mindre viktig enn kvalitet ved andre universiteter og høyskoler. Det er styret ved Politihøgskolen som står ansvarlig for kvaliteten i forskningen og undervisningen ved Politihøgskolen. Styret har dermed – som ved andre universiteter og høyskoler – ansvar for å bestemme fordeling av studieplasser på de respektive studiestedene.

Som borger finner jeg det overraskende at justisministeren svarer Stortinget så overfladisk. En faglig forsvarlig drøftelse måtte i det minste forklart hvorfor to regelsett med samme ordlyd skal tolkes helt motsatt. Det har justisministeren ikke en gang forsøkt.