Regjeringens forslag om å gi Politiets sikkerhetstjeneste (PST) adgang til å registrere opplysninger fra åpne kilder (Prop. 31 L (2022-2023)) har allerede vakt debatt. Her skal jeg ikke ta stilling til om forslaget bør følges opp generelt. Uansett er forslaget uheldig ved at departementet i proposisjonen foreslår et vesentlig innhugg i avvergings- og opplysningsplikter som er så viktige at de går foran taushetsplikten.

Plikten til å søke å avverge bestemte alvorlige lovbrudd, offentlig ansattes plikt til å varsle barnevernet og plikten til å varsle om opplysninger som godtgjør at en tiltalt eller domfelt for lovbrudd med strafferamme på mer enn ett års fengsel er uskyldig, går alle foran taushetsplikten. Som en konsekvens av straffelovens opplysnings- og varslingsplikter er selv den strenge taushetsplikten ved kommunikasjonskontroll ikke til hinder for å varsle for å forebygge at noen uskyldig blir straffet, eller for å avverge en straffbar handling som kan medføre frihetsstraff.

I høringsrunden pekte flere høringsinstanser på forholdet til varslingspliktene. Departementet anførte at forslaget til politiregisterloven ny § 65 a andre ledd var uttømmende. Etter departementets syn synes denne bestemmelsen å skulle slå gjennom overfor de lovfestede varslingspliktene (se også Stein Vales kronikk 5. desember 2022). Departementet trøstet seg med at PST kan gjøre andre oppmerksom på opplysningene – men bare dersom de fortsatt finnes tilgjengelig på nett.

Disse varslingspliktene slår gjennom overfor taushetsplikten fordi sterke samfunnsmessige hensyn taler for det. Det er riktig nok gjort unntak fra disse pliktene ved tilrettelagt innhenting, men der er det i det minste gitt hjemmel til å utlevere informasjon «i den utstrekning det er nødvendig for å forhindre alvorlig fare for noens liv, helse eller frihet eller at noen blir uriktig tiltalt eller domfelt for en straffbar handling».

Politiet har altså rett – og i en del tilfeller plikt – til å gi videre opplysninger undergitt taushetsplikt, også når de er innhentet ved kommunikasjonskontroll. Derimot vil PST etter lovforslaget ikke ha rett eller plikt til å gi slike opplysninger dersom de er hentet fra åpne kilder, men siden slettet fra internett. Noe unntak for liv og helse, eller for å hindre uriktige domfellelser, har ikke departementet sett noe behov for.

Skulle det i slike kilder ligge opplysninger som kan godtgjøre noens uskyld, skal altså PST sitte stille dersom opplysningene nå er slettet fra de åpne kildene? Eller om det er postet opplysninger som gjør det mest sannsynlig at noen vil bli utsatt for alvorlige lovbrudd, men opplysningene nå er slettet – da skal altså PST la være å gjøre noe selv om de tilsvarende opplysningene ville utløst en handleplikt om de var innhentet ved kommunikasjonskontroll?

Det synes å være en trend at myndighetene foreslår å utvide sin tilgang til informasjon, men søker å sukre pillen ved å gjøre kasuistiske innhugg i de alminnelige varslingspliktene. Denne trenden bør stoppe nå. Dersom myndighetene mener at bestemte typer opplysninger er så viktige at de skal innhente og registrere dem, får man ta de alminnelige varslingspliktene med på kjøpet.

Skal forslaget gjennomføres, bør det klargjøres at opplysninger fra åpne kilder ikke står i en særstilling når det gjelder opplysnings- og varslingsplikter. Hvis lovgiveren mener slike plikter er for inngripende på dette området, bør forslaget ikke vedtas.