Etter at Gulating lagmannsrett tirsdag 5. desember frifant tiltalte for drap, har det vært en del debatt om rettens kritikk av påtalemyndigheten.

Lederen av Statsadvokatenes forening, Oddbjørn Søreide, hevder i Rett24 8. desember at retten har gått til «personangrep», og at karakteristikker som «uforståeleg for lagmannsretten» og «vanskeleg for lagmannsretten å forstå» gjør det «vanskelig for sakens aktører, i dette tilfellet aktor og riksadvokaten, å uttale seg». Foreningen beskylder retten for ikke å ha begrenset seg til å «ta med de momenter og vilkår som eventuelt mangler for domfellelse […] på en nøktern måte» og vanskeliggjøre en «viktig samfunnsdebatt».

En nå frifunnet mann har sittet i varetektsfengsel i mer enn to år, anklaget for et gruoppvekkende drap, og fått brettet ut sensitive personopplysninger fra sin fortid. Men det er altså rettens formulering av kritikk mot påtalemyndigheten Statsadvokatenes forening synes det er viktigst å ta tak i.

Personangrep?

Aktoratet for lagmannsretten ble utført av to statsadvokater og en politiinspektør. Bortsett fra den innledende redegjørelsen for hvem som møtte for påtalemyndigheten, er hver av de to statsadvokatene nevnt én gang. For ikke å støte Statsadvokatenes forening ytterligere, skal jeg her anonymisere de to aktorene:

«På direkte spørsmål frå rettens leiar, stadfesta statsadvokat A i lagmannsretten at siktemålet med denne del av forklaringa til Walter Parson ikkje var å nytte dette resultatet som eit bevis for skuld, men trass dette blir resultat både i innleiingsforedraget punkt 17.2.2.5 og i prosedyren (disposisjonen side 17-18) i omfattande grad nytta som bevis for skuld. Lagmannsretten finn at slik bevisføring er uheldig, men sidan lagmannsretten uansett har kome til at Y-profilen i A-12-F kjem frå tiltalte, utan å måtte legge vekt på mtDNA, har dette ingen betyding for lagmannsretten si vurdering av dette spørsmålet.» (punkt 5.4)

Her mener altså lagmannsretten å påvise en inkonsistens mellom hva møtende aktor har sagt hun vil gjøre og hva hun gjør. Det er ikke uten interesse i lys av rettens understrekning av påtalemyndighetens objektivitetsplikt.

I punkt 5.6 navngis den andre statsadvokaten:

«At det var skitt/grus på låret før strømpebuksa vart drege ned, er heller ikkje til hinder for at ein våt flekk kan smitte over, slik kst. statsadvokat B ga uttrykk for då dette var eit tema under Bente Mevåg si forklaring.»

Retten viser her at den vurderer bevisene annerledes enn aktor har gjort og viser samtidig at retten har notert seg aktors syn.

Det er ikke vanlig å bruke aktors navn direkte i dommen. Ved å bruke «aktor» markerer retten at det er rolleinnehaveren som omtales. På den annen side kommenterer retten her konkrete utsagn fra den enkelte statsadvokat. Når det er tre aktorer, kan det spørres om det ville vært hensynsfullt mot de to andre ikke å nevne navnet på den aktoren som man gjengir.

Det kan være plass for flere syn på hva som er mest hensynsfullt, enn si presist, her. Kanskje kunne retten fått fram poenget ved å skrive «påtalemakta» eller «aktoratet». Men å kalle rettens premisser et «personangrep», er etter mitt syn en betydelig overdrivelse.

Rettens vurderinger

I artikkelen gjengis også Statsadvokatenes forening slik at «det er uheldig at retten benytter seg av domspremissene for slik systemkritikk, når en slik kritikk kan fremsettes i andre fora». Hvilke fora skulle det være? Det er et grunnleggende prinsipp at dommere ikke utdyper sine dommer i etterkant.

Kritikken retter seg ikke bare mot aktoratets opptreden under ankeforhandlingen i lagmannsretten, men mot politiets og påtalemyndighetens arbeid med saken lenge før dette:

«Etter lagmannsretten sitt syn har politi og påtalemakt gått i den såkalla stadfestingsfella. Dette er eit fenomen som fleire av dei sakkunnige og sakkunnige vitna har advart mot. DNA-funnet har vorte oppfatta som så objektivt og så gjerningsrelevant, at det etter mars 2019 har vore definerande for heile etterforskinga.» (punkt 7)

Lagmannsrettens flertall mener her at politiet og påtalemyndigheten har gått i bekreftelsesfellen. Denne vurderingen er en del av begrunnelsen for domsresultatet slik flertallet tolker bevisene og argumentasjonen. Skulle retten forbigå en slik refleksjon i stillhet? Skal ikke påtalemyndigheten få vite det når en domstol kommer til at påtalemyndigheten har gått i bekreftelsesfellen?

Statsadvokatenes forening kritiserer videre retten for å bruke formuleringer som «uforståeleg for lagmannsretten» og «vanskeleg for lagmannsretten å forstå». Disse kommentarene – rettet mot «påtalemakta» – er blant annet knyttet til hvordan bevissituasjonen utviklet seg under ankeforhandlingen. Lagmannsretten mener tydeligvis at aktoratet her burde forstått at saken ble svekket under ankeforhandlingen.

Kritikken mot påtalemyndigheten kan underbygge at tiltalte er frifunnet med rette, og bidra til videre fagutvikling i påtalemyndigheten – hvis påtalemyndigheten lytter.

Veien videre

Det ville ikke være urimelig å vente at riksadvokaten understreket for allmennheten at det er riksadvokaten som har tatt ut tiltalen og har ansvaret for den. Samtidig må aktorene finne seg i at retten påpeker svakheter i bevisførselen, ikke minst for å forklare aktørene og allmennheten hvorfor det ble frifinnelse i lagmannsretten.

Det er å håpe at påtalemyndigheten leser dommen grundig, ikke for å dreie debatten om saken over til rettens formuleringer av kritikken, men for å lære. Det kan bidra til en viktig samfunnsdebatt.

Rettens leder i Karmøy-dommen er en av seks forfattere til Keiserud mfl.: Straffeprosessloven med kommentarer. Det er også kronikkforfatteren.