I fjor la beredskapshjemmelutvalget fram «NOU 2019: 13 Når krisen inntreffer».
Hjemmelen regjeringen la frem i går, er langt på vei kopiert fra denne – om enn med noen justeringer. Noen av disse innskrenker omfanget av fullmaktene, mens andre utvider.
Hovedregelen i NOU'ens forslag lød:
«Ved ekstraordinære kriser kan Kongen i statsråd gi midlertidig forskrift som utfyller, supplerer eller fraviker lovgivning såfremt situasjonen ikke kan håndteres innenfor gjeldende reguleringer og det er fare ved opphold.
Forskriften kan ikke gå lenger enn det som er nødvendig for å håndtere krisen.
Forskriften kan ikke fravike regler i Grunnloven. Innskrenking av rettigheter kan bare gjøres så langt det er forenlig med Grunnloven og konvensjoner som etter menneskerettsloven gjelder som norsk lov.»
I Covid-loven som ble foreslått i går, er dette endret. For det første er formålet med loven definert til å skulle legge til rette for «forsvarlige og effektive tiltak som er nødvendige for å begrense forstyrrelsen av normale samfunnsfunksjoner som følge av utbruddet av Covid-19, og for å avhjelpe negative konsekvenser for befolkningen, næringslivet, offentlig sektor og samfunnet for øvrig.»
Deretter gis Kongen rett til «i midlertidige forskrifter utfylle, supplere eller fravike gjeldende lovgivning så langt det er nødvendig for å ivareta lovens formål.»
Myndigheten skal begrenses av Grunnloven og menneskerettsloven.
Mer makt til mindretallet
I motsetning til den permanente loven som ble foreslått i NOU'en, skal Covid-loven kun gjelde i seks måneder.
En annen helt sentral endring, er at Stortingets mindretall har fått større makt. I NOUen kunne Stortinget kun sette hele forskriften til side med én tredel av stemmene, i det nye forslaget kan Stortingets mindretall oppheve hele «eller deler» av forskriften.
– Min umiddelbare reaksjon er at loven ikke er så verst. Det eneste er kanskje at terskelen settes litt lavt for lovens anvendelsesområde. Etter formålsparagrafen skal loven begrense forstyrrelsen av «normale samfunnsfunksjoner». Det dekker jo det meste, og det er kanskje å sette terskelen litt lavt, sier profesor ved UiO, Benedikte Høgberg.
Hun ledet utvalget som la fram beredskaps-NOU'en i fjor.
Graver kritisk
I Dagsnytt 18 i går gikk professor Hans Petter Graver knallhardt ut mot fullmaktsloven. I en kronikk Rett24 publiserer torsdag, ber han om at Stortinget begrenser fullmaktens materielle virkeområde i større grad.
– Fullmakten burde avgrenses til «vesentlige» eller «kritiske» samfunnsfunksjoner, og til å avhjelpe «betydelige negative konsekvenser». Det er vanskelig å forstå hvorfor det er nødvendige med ekstraordinære hasteprosedyrer for å beskytte samfunnsfunksjoner som ikke er vesentlige eller kritiske, eller til å avbøte konsekvenser som ikke er betydelige, sier Graver.
Han fremhever også at loven ikke har skranker som hindrer regjeringen fra å gi regler som innskrenker domstolenes kontroll.
Graver drøfter også saken i en kronikk i Morgenbladet denne uken.
– Litt illusorisk
Også professor Terje Einarsen ved UiB mener forslaget er svært vidtgående.
– Det ene er spørsmålet om man i det hele tatt skal ha en så vidtgående hjemmel. Forslaget er dessuten veldig vidtgående. Man har langt på vei tatt forslaget fra NOU'en og skrevet inne et nytt formål. Alle deler av samfunnet kan jo sies å ha med korona å gjøre. Er det riktig av Stortinget å melde seg helt ut i en krisesituasjon?
– Hva med Stortingets adgang til å oppheve med én tredel av stemmene?
– Nå er det presisert at denne adgangen også gjelder deler av forskriften, og det er bra, det gjør det litt enklere. Men likevel tror jeg den garantien er litt illusorisk. Har man først gitt denne fullmaktsloven, så skal det ganske mye til å mobilisere motstand. Selv om det står i loven, så er det ikke sikkert at det føles riktig for opposisjonen å stemme ned en forskrift med et mindretall. Det er en psykologisk barriére, man er jo ikke vant til det. Jeg tror det vil sitte langt inne for mindretallet å ta ut enkelte deler av en forskrift, sier Einarsen, som styreleder for ICJ Norge.
