«Likhetsprinsippets realitet hviler på private advokaters solidaritet med vanskeligstilte»

Av Eskil Vik Urdal, daglig leder i Jussbuss, Petrine Iversen, daglig leder i JURK, Ida Victoria Rullestad Odland, daglig leder i Jussformidlingen i Bergen og Erik Falch Larsen, daglig leder i Jusshjelpa i Nord-Norge

I Norge er vi stolt av rettsstaten. Et rettsapparat som motvirker maktforskjellene mellom de svake og sterke i søken på rettferdighet. Alle skal være like for loven, og gjennom likhetsprinsippet skal vi forhindre at store forskjeller i ressurssituasjoner dras inn i domstolen. Foran dommeren stiller alle likt.

I praksis forblir prinsippene et ideal for rettsstaten, heller enn et mønster for rettsutøvelsen. Staten forblir den dominerende parten i møte med samfunnets vanskeligstilte. For ingen i Norge stiller med større ressurser i en rettslig konflikt, enn staten og det offentlige. Deres mulighet til å fremme rettslige interesser er nærmest ubegrenset. Advokatene hos riksadvokaten og påtalemyndigheten jobber så mye som saken krever, og byråkratiet står alltid til disposisjon når dokumentasjon må innhentes.

Statens ressurser

Skulle staten mangle kompetanse internt, blir privatpraktiserende spesialistadvokater leid inn til markedspris. Ekspertvitner kalles inn på tvers av landegrenser, og prislappen er det ikke staten som bekymrer seg for. Da Greenpeace og Natur og Ungdom saksøkte staten for å ha gitt ulovlige tillatelser til tre oljeprosjekter, hyret staten inn et analysebyrå for å lage en rapport til 1,1 millioner. Og i den ferske rettssaken om sjødeponi i Førdefjorden fløy staten inn et amerikansk ekspertvitne på første klasse, til en pris av 122.000 kroner. Skulle staten tape har de økonomien til å betale regninga, men i realiteten skal det jo mye til for at statens maktapparat blir sittende igjen med sakskostnadene.

I Norge har vi en offentlig rettshjelpsordning. Denne ordningen er ofte i bruk i saker hvor staten møter innbyggere i norske rettssaler. Det gjelder i stort sett alle straffesaker, der siktedes forsvarer står mot påtalemaktens advokater. Det gjelder også i enkelte sivile saker dersom innbyggeren tjener lite nok, og saken faller inn under riktig rettsområde.

Den menige innbyggerens advokat står da i møte med statens spesialadvokater som representerer NAV, Barnevernet, Norsk pasientskadeerstatning eller andre offentlige etater, med hele statsapparatet i ryggen.

Likhetsprinsippet

I disse sakene blir likhetsprinsippet lagt på hylla. Det finnes ingen mekanismer for å kompensere for de enorme ressursene som staten og det offentlige stiller med, og den private partens advokat må jobbe med utgangspunkt i rettshjelpsordning, med minimale ressurser. Samtidig strupes bevilgningene til rettshjelpsordningen fra statsbudsjett til statsbudsjett. Forskjellene blir bare større og større.

Advokatene som jobber under rettshjelpsordningen, får langt fra nok. Den offentlig regulerte timesatsen for advokater som tar saker på fri rettshjelp, ligger nå flere hundre kroner lavere enn hva staten og det offentlige betaler sine egne advokater. Så mens det offentliges advokater kan jobbe så mye som saken krever, må den vanlige borgerens advokat i mange saker begrense seg til det antall timer staten har bestemt på deres vegne. Eller rettere sagt; advokaten må gjerne jobbe mer, men kan da ikke regne med å få betalt.

Likhetsprinsippets realitet hviler altså på private advokaters solidaritet med vanskeligstilte i samfunnet.

Salærrådet

Advoktatforeningen og Justis- og beredskapsdepartementet inngikk 24. juni 2022 en avtale om oppretting av et uavhengig og faglig tungt salærråd. En høyesterettsdommer, en lagdommer og en professor i samfunnsøkonomi gir her årlige råd til regjeringen om hvor nivået på den offentlige rettshjelpssatsen bør ligge. Satsen blir brukt til å beregne godtgjørelsen til offentlig oppnevnte forsvarsadvokater, bistandsadvokater, sakkyndige og tolker – samt advokater som representerer innbyggere som kvalifiserer til fri rettshjelp i sivile saker. Rådet skal forsøke å sikre det likhetsprinsippet som rettsstaten vår flagger stolt med.

Når det kommer til stykket, velger staten å se bort fra Salærrådet. Underreguleringen fortsetter, uten at rådets tunge og viktige anbefaling engang omtales av departementet.

Retten til fri rettshjelp utløses der staten møter gaten. Det er her samfunnets vanskeligstilte og mest utsatte, opplever det offentlige maktapparatet på sitt mest skjebnesvangre. Betingelsene de to partene møtes under, kunne ikke ha vært mer ulike. Disse menneskenes ressursmangel følger den helt inn i domstolen.