Den mangeårige kampen om ansiennitetens betydning ved oppsigelser har i år beveget seg mot et klimaks med den verserende Skanska-saken, som skal opp i Høyesterett.

Sakens utfall vil få betydning for hver eneste tariffbundne arbeidsgiver i Norge, og berører derfor stillingsvernet til de fleste norske arbeidstakere.

Les om LOs store Skanska-seier i lagmannsretten her

For arbeidstakersiden har «først inn – sist ut» vært en bærebjelke i alle spørsmål om permitteringer og nedbemanninger. Men for arbeidsgivere er det ikke nødvendigvis full korrelasjon mellom ansiennitet og ønskelisten over hvem de gjerne vil ha beholde i staben når nedbemanningen er gjennomført.

Stanset i Høyesterett

Da saken ble anket til Høyesterett, gikk NHO inn som partshjelp, og i prosesskrivet skrev NHO:

«NHO mener at lagmannsretten har anvendt feil tariffnorm ved sin angivelse av at bedriften som 'hovedregel' skal anvende ansiennitet. (....) Det er intet tariffrettslig grunnlag for å oppstille krav om at ansienniteten skal være hovedregelen.»

På bakgrunn av dette valgte LO å ta ut en egen stevning for Arbeidsretten om tolkningen av den aktuelle paragrafen i Hovedavtalen. I påvente av dette har Høyesterett stanset behandlingen av Skanska-saken.

Forlikt 

Men sist uke ble tvisten i Arbeidsretten forlikt. Og mens NHO i vår anførte at det «er intet tariffrettslig grunnlag for å oppstille krav om at ansienniteten skal være hovedregelen», skriver NHO nå under på at ansiennitet «danner utgangspunktet ved utvelgelse av arbeidstakere for oppsigelse».

– Protokollen er i samsvar med LOs påstand i saken. Vi er fornøyd med avklaringen, og ser nå frem til Høyesteretts behandling av Skanska-saken, sier LOs prosessfullmektig i saken, Edvard Bakke.

Kanskje ikke veldig overraskende mener også NHO å ha fått fullt gjennomslag i forliket:

– Vi syns det er veldig positivt at partene har funnet frem til en formulering som både LO og NHO kan stå samlet bak. Dette klargjør at ansiennitet ikke er hovedregelen ved nedbemanning, noe lagmannsretten la til grunn og som NHO hele tiden har ment var galt, sier avdelingsdirektør for NHOs advokattjenester Margrethe Meder.

For om LO har fått fullt gjennomslag i forlikets første linje, så slår NHOs syn gjennom i de neste, der det står:

«Dette innebærer at tjenestetid er et moment som skal tas i betraktning ved vurderingen av hvem som skal gis oppsigelse. Hvilken vekt ansiennitet skal tillegges ved utvelgelsen er et annet spørsmål, og vil i den enkelte sak bero på en totalbedømmelse av alle relevante forhold.»

– Uheldig

Arbeidsrettsadvokat Nicolai Skarning mener forliket innebærer en større vektlegging av ansiennitet enn hva NHO har stått for tidligere.

– Partene har funnet et forlik om ansiennitetsprinsippet som legger litt mer vekt på ansiennitet enn NHOs tradisjonelle kommentar til Hovedavtalen § 8-2, hvor det sto: «Ansiennitet er med andre ord et (av flere) saklige utvelgelseskriterier. Formell kompetanse, personlig dyktighet, anvendelighet og sosiale forhold (alder, forsørgelsesbyrde, muligheter for annet arbeid mv.) er eksempler på andre saklige kriterier.» Det uheldige i forliksprotokollen mellom LO og NHO, er at kompetanse ikke er nevnt med et eneste ord, ikke en gang som likestilt med ansiennitet. Forliket peker derfor ikke fremover, hvor kompetanse bare blir viktigere og viktigere, sier Skarning.

Klar for Høyesterett

Når Skanska-saken nå omsider kan berammes, blir det så opp til Høyesterett å finne ut hvordan dette forliket skal tolkes.

Det er kanskje grunn til å anta at LO i den anledningen vil peke på forlikets første setning, mens NHO vil være mer opptatt av den andre. Hele forliket lyder:

«Av Hovedavtalen LO – NHO § 8-2 første ledd følger at ansiennitet danner utgangspunktet ved utvelgelse av arbeidstakere for oppsigelse. Dette innebærer at tjenestetid er et moment som skal tas i betraktning ved vurderingen av hvem som skal gis oppsigelse. Hvilken vekt ansiennitet skal tillegges ved utvelgelsen er et annet spørsmål, og vil i den enkelte sak bero på en totalbedømmelse av alle relevante forhold. § 8-2 oppstiller ikke noe krav om at
ansiennitetsrekkefølgen skal følges ubetinget. Ansiennitet kan fravikes når det foreligger saklig grunn.»

Les Rett24s bakgrunnsartikkel om det store slaget om ansiennitetsprinsipppet her