Justisdepartementet mener inhabiliteten for Arnesen og Skoghøy er så avgrenset at det ikke blir gjort endringer i utvalgets sammensetning. Det skriver departementet i en pressemelding fredag.
Spørsmålet oppsto etter at professor Benedicte Moltumyr Høgberg ved UiO, på eget initiativ, skrev en betenkning, der hun slo fast at både Arnesen og Skoghøy er inhabile til å sitte i granskningsutvalget. Arnesen og Skoghøy var nemlig begge dommere da Høyesterett i 2012 behandlet en sak der tiltalte i Gulating lagmannsrett var dømt for hvitvasking, kreditorsvik, trygdebedrageri og brudd på bokføringsloven. Trygdebedrageriet besto i at han hadde jobbet mens han hevdet å være sykmeldt. I tillegg hadde han vært tre uker på Kanariøyene, til tross for at han i meldekortet krysset av for å være i Norge.
Blant akademikere har det vært delte meninger om dommens betydning for habiliteten. Professor Høgberg har fått støtte fra professorene Christoffer Conrad Eriksen, Carl Baudenbacher og Mads Andenæs, mens Eivind Smith var uenig. Trygderettstipendiat Eivind Helland Marienborg skrev i en kronikk på Rett24 at slik den aktuelle dommen er avsagt, er det «vanskelig å se at saken skulle reise noen EØS-rettslige problemstillinger, selv om den kanskje kan fremstå slik ved første øyekast».
Kommentar til Rett24
Lovavdelingen skriver blant annet:
«En bør være varsom med å stille for strenge krav til at de som gransker et større sakskompleks, ikke kan ha særlig tilknytning til noen del av det. Vi viser i den forbindelse til sitatet fra NOU 2009: 9 s. 89, gjengitt i punkt 3.1, hvor utvalget som har utredet lovregulering av offentlig oppnevnte undersøkelseskommisjoner, «finner … grunn til å understreke at habilitetsreglene må praktiseres med sikte på at det skal være mulig å få kompetente personer med i kommisjons -arbeidet». Vi tilføyer at vurderingen i denne sammenheng av hvor terskelen for inhabilitet skal ligge, i første rekke må bero på mer allmenne betraktninger, og ikke på om det konkret er mulig å peke på andre personer som har tilsvarende kompetanse. Ut fra dette kan vi ikke se at Arnesen og Skoghøys befatning med én av mange sider av sakskomplekset gjennom straffesaken fra 2012 utgjør «særegne forhold» i relasjon til granskingsarbeidet som helhet. Deres befatning med den saken vil dermed ikke medføre at de blir inhabile etter forvaltningsloven § 6 annet ledd.»
For Skoghøys del oppsto ytterligere et habilitetsspørsmål, ettersom han i Rett24 i begynnelsen av november kommenterte en avgjørelse fra Høyesterett der han ikke hadde deltatt. Dette gjaldt en sak fra 2017, som omhandlet straffutmåling for trygdebedrageri.
Uttalelsene kunne du lese her.
Lovavdelingen mener Skoghøys uttalelser ikke gjør ham inhabil, og skriver:
«Dette skjedde i et intervju m ed Rett24 publisert 4. november 2019. (...) Ut fra hvordan habilitetsstandarden i forvaltningsloven § 6 annet ledd er praktisert tidligere i lignende tilfeller, er Skoghøys uttalelser (...) etter vårt syn isolert sett ikke av en slik karakter at de vil føre til inhabilitet. Uttalelsene er avgitt før utvalget ble nedsatt, og han uttalte seg i egenskap av fagperson med spesialkunnskap om de problemstillingene saken reiser.»
Lovavdelingen mener imidlertid at både 2012-dommen og 2017-dommen, i granskingssammenheng, kan reise spørsmål om hvilke forventninger som bør stilles særskilt til Høyesterett, «blant annet i lys av prosesslovgivningen, ressurser, praktiske rutiner og domstolens institusjonelle stilling, når det gjelder å håndtere de utfordringene som EUs trygdeforordning har skapt».
Dette medfører at både Arnesen og Skoghøy er inhabile til å vurdere disse to dommene, mener departementet:
«Det utslagsgivende for konklusjonen om at Skoghøy er inhabil er sammenhengen m ellom 2012- og 2017-saken. Siden dette forholdet gjør seg gjeldende på samme vis for Arnesen, er konklusjonen at også Arnesen er inhabil til å delta ved den delen av granskingen som særlig er knyttet til saksforholdet i HR-2017-560-A.»
– Uheldig
Professor ved UiB, Hans Fr. Marthinussen, mener departementets konklusjon var som forventet.
– Grensen for inhabilitet ligger høyt, og sånn sett er det ikke overraskende med Lovavdelingens konklusjon. Det er uansett uheldig at det kan reises tvil rundt egnetheten til så sentrale personer i granskingsutvalget. Selv om terskelen for inhabilitet er høy, noe den må være for at de mange små politiske samfunnene i Norge skal kunne fungere, har denne saken fått en svært sentral plass i norsk politikk og offentlig debatt, og da bør vi, uavhengig av om det rent rettslig foreligger inhabilitet, unngå at granskingsutvalgets konklusjoner kan trekkes i tvil som følge av slike særlige forhold som er påpekt av Benedikte Høgberg. At denne problemstillingen oppstår, illustrerer at man ved utvelgelse av medlemmer til slikt arbeid har en uheldig tendens til å velge folk man «kjenner» fra arbeid i Oslo-området. Det finnes f.eks. to utmerkede professorer med kjernekompetansen sin i EU/EØS-rett ved Universitetet i Bergen, som har bedre distanse til denne saken, sier Marthinussen.
