Gjennom 40 år i strafferettspleien – fra jeg i 1975 ble underdirektør i Ullersmo fengsel og leder for sosialavdelingen og etter mange år som statsadvokat, til jeg hadde min siste dag som lagdommer i 2015 – har jeg ønsket velkommen de mange sosialpolitisk begrunnede innslag vi etter hvert har fått i kriminalpolitikken. Men det har også vært tilbakeslag. Straffeutmålingen har på noen områder blitt altfor streng – ren symbolpolitikk.

Med rusreformen risikerer vi at balansen tipper i gal retning. Ingen kan tro at den svære mengden narkotika som smugles inn til landet omsettes til tunge rusmisbrukere, det er en alt for liten og lite kjøpesterk kundegruppe. Det er fest- og rekreasjonsbrukerne, som opprettholder markedet og gir profitten. De kan nå surfe på den sosiale bølgen. Rusreformen er en gavepakke til bakmenn og profitører!

Brukere av alle kategorier kan bære med seg det som nå kan bli straffrie – i praksis «lovlige» – mengder og vil risikofritt kunne samles hvor som helst – på Solsiden, på Aker Brygge og på Grønland og Grünerløkka. Trakassering hvis et serveringssted kaster dem ut?

Hvorfor skal en politimester bruke ressurser på de få – brukere eller selgere – som er så dumme at de bærer med seg en «ulovlig mengde», den blir liggende hendig til like i nærheten. Hvorfor er det ikke begeistring for reformen i rusomsorgen? Kanskje fordi det gir liten mening å bruke ressurser på fest- og rekreasjonsbrukere, som ikke er motivert for å slutte med det de ser som en positiv opplevelse i hverdagen – det vil være som «å snakke til veggen». Noen klarer seg hele tiden, mange helt til det er for sent, men alle er i en risikosone som vi ellers ikke utsetter borgerne for. For ti år siden hadde THC styrkegrad rundt 5 %, nå er den rundt 25 % – «good for business, bad for your health»! Frislippet enkelte stater i USA har gitt en «boost» på narkotikabørsen.

Er ruspolitikken mislykket? Nei, vi fortsetter å straffe fartsovertredelser og annen kriminalitet selv om vi ikke er blitt kvitt den. Sammenligninger med andre land blir aldri «riktig», overdoser og annen statistikk beror på hvor god registreringen er. Hva vet våre reformturister om virkeligheten i Portugal?

Heller ikke Venstre slipper unna «det liberale dilemma», som i narkotikapolitikken blir dobbelt: Å ta sosialliberalt hensyn til tunge rusmisbrukere blir samtidig en liberal aksept av at enhver er sin egen u-lykkes smed! Hva med MDG: Ja til forbud og forsakelser for å verne miljøet, men rusgift er OK – grønn nytelse trumfer alt!

Narkotikamarkedet blomstrer ikke uten omkostninger – menneskeskjebner. Vi trenger en «treffsikker» reform, en som kommer markedets tapere til gode, de tunge misbrukerne, de som er falt utenfor arbeidslivet og er blitt sosialklienter: Det er de som trenger sosialpolitikk! For dem, de tunge misbrukerne, som det ikke er vanskelig å skille fra fest- og rekreasjonsbrukerne, kan det innføres en straffrihets- eller reaksjonsregel helt i samsvar med reformen. På fest- og rekreasjonsbrukere som er i jobb og lever et vanlig liv, og som utgjør den lukrative kundegruppen, er sosialpolitikk sløseri med ressurser: De må fortsatt møtes med kriminalpolitikk! Politiet har ingen interesse av en «streng» praksis med hensyn til hvem som hører til hvor, ved tvil vil domstolene ikke straffe, men sende til rusomsorgen.

Det er fremfor alt dårlig sosialpolitikk å eksperimentere med ungdommen!