Nå er sluttinnleggene klare til plenumssaken om Svalbard-traktaten

Saksøkerne, det latviske rederiet SIA North Star, har tapt både i tingretten og lagmannsretten. I oktober besluttet justitiarius at saken skal avgjøres av Høyesterett i plenum.

Les: Betent sokkeltvist i nord blir Høyesteretts neste plenumssak

Det sentrale spørsmålet er om Svalbardtraktaten kun gir traktatpartene rettigheter innenfor 12-milsgrensen rundt Svalbard, eller om retten til likebehandling strekker seg ut på hele kontinentalsokkelen.

Olje og gass

I den konkrete saken gjelder det latviernes rett til å fangste snøkrabber, derav navnet Snøkrabbesaken. Under overflaten lurer imidlertid helt andre verdier: Dersom de andre landene, ikke minst Russland, skulle ha samme rett til sokkelen som Norge, vil de potensielt også kunne kreve tilgang til olje, gass og mineraler som befinner seg under havbunnen.

Les: Med behandlingen av Snøkrabbe II i plenum kommer sannhetens øyeblikk

Dette er andre gang saken kommer i opp i Høyesterett. Sist var i 2019. Den gang ble den behandlet i storkammer, men Høyesterett unngikk å ta stilling til det vanskeligste spørsmålet. Dette fordi saken kunne løses på et annet grunnlag.

Denne gangen er det etter alt å dømme ingen vei utenom, og nå er sluttinnleggene i saken klare. Regjeringsadvokat Fredrik Sejersted skal selv prosedere saken på vegne av staten, mens latvierne har vært representert av Hallvard Østgård. Til behandlingen i Høyesterett er også Mads Andenæs kommet til som prosessfullmektig for rederiet, etter å ha vært rettslig medhjelper i underinstansene.

Territorialfarvann

Et helt avgjørende spørsmål partene strides om, er tolkningen av ordet «territorial waters» i traktaten. Traktaten sikrer alle medlemsstater lik tilgangen til Svalbards «territorial waters», og spørsmålet er altså hvordan dette skal defineres. Saksøkerne skriver i deres sluttinnlegg:

«Statens anførsel er at traktatens virkeområde stanser 12 mil utenfor grunnlinjene rundt Svalbard. Dette bestrides. Ankende part anfører at Svalbardtraktaten kommer til anvendelse på alle maritime områder som, basert på Norges suverenitet over øygruppen Svalbard, legges under nasjonal jurisdiksjon. Det omfatter både havsøylen og kontinentalsokkelen fra fjære til yttergrensen av henholdsvis vernesonen og kontinentalsokkelen. Dette følger av traktatens ordlyd. Det vises særlig til traktatens artikkel 2 og 3. Artikkel 2 gir traktatstatenes borgere rett til visse virksomheter i «territorial waters/eaux territoriales» rundt øygruppen. Artikkel 3 gir traktatstatenes borgere rett til visse virksomheter i «waters/eaux» (uten noe foran- eller etterstilt adjektiv) rundt øygruppen.«

Latvierne peker dessuten på at ingen av de andre landene som har signert Svalbardtraktaten støtter Norges syn. «Når ingen, ikke engang Norges næreste allierte, støtter Norges tolking er det fordi denne tolkingen er gal», skriver Østgård i sluttinnlegget.

– Ikke folkerettslig holdbar

Regjeringsadvokaten legger på sin side betydelig mindre vekt på hva andre land måtte mene om rekkevidden av norsk råderett i Barentshavet. Sejersted skriver:

«Det er et faktum at enkelte andre stater, typisk med egeninteresse i ressursutnyttelse i havområdene, herunder på sokkelen utenfor Svalbard, har et annet syn enn Norge på det geografiske anvendelsesområdet for likebehandlingsreglene i traktatens artikkel 2 og 3. Etter statens syn er det imidlertid ikke oppstilt noen folkerettslig holdbar og konsistent juridisk argumentasjon for en slik ekspansiv tolking i de mange diplomatiske notene og annen kontakt som har vært. Det forhold at andre stater mener likebehandlingsreglene burde komme til anvendelse også i områder der de etter traktatens ordlyd ikke gjelder, speiler etter statens syn først og fremst motstridende realinteresser, og betyr ikke at spørsmålet er særlig tvilsomt ut fra alminnelig anerkjente metoder for traktattolkning.»

Staten mener begrepet «territorial waters» klart taler for at plikten til likebehandling kun skal gjelde innenfor 12-milsonen:

«Staten vil for Høyesterett i detalj påvise at datidig folkerettspraksis – herunder bi- og multilaterale traktater, nasjonal lovgivning om territoriets utstrekning til sjøs og annet relevant folkerettslig materiale – entydig viser at «territorial waters»/«eaux territoriales» ble forstått som havområdene til og med sjøterritoriets yttergrense, men aldri utenfor. (...) Ordlyden er således klar, og i seg selv avgjørende. Det skal da svært sterke grunner til for å komme til et annet tolkningsresultat.»

Har også gått til voldgift

Både tingretten og lagmannsretten kom til samme konklusjon som staten. Lagmannsretten skrev at ordlyden «sett i lys av konvensjonens gjenstand og formål, ikke tilsier at "territorial waters" omfatter de maritime områdene utenfor det indre farvann/sjøterritoriet, herunder kontinentalsokkelen».

Om Høyesterett skulle komme til samme resultat som lagmannsretten, er likevel neppe sist ord sagt. Det latviske rederiet har nemlig en parallell prosess gående i en internasjonale voldgiftssak.

Les: Latviske krabbefiskere går til internasjonal sak mot Norge

Encyclopedia Britannica har neppe stor rettskildeverdi, men deres definisjon av begrepet «territorial waters» finner du her.

Lagmannsrettens dom finner du her.