10. desember 2025 sluttet Norge ved justisminister Astri Aas-Hansen seg til en fellesuttalelse som har som mål å endre tolkingen av Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK) i disfavør av utlendinger. Uttalelsen, som er tilgjengelig på dansk, er høyst uvanlig i sitt innhold, og fortjener ikke støtte fra en rettsstat som Norge. Det mest skandaløse er det angrep uttalelsen anlegger på forbudet i EMKs artikkel 3 om at «ingen må bli utsatt for tortur eller for umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff». Ideen i uttalelsen er at det skal bli lettere for stater som er bundet av EMK, å sende utlendinger ut av landet og overlate dem til en skjebne hvor de behandles på en måte som – etter gjeldende tolking av EMK – strider mot torturforbudet.

Ifølge uttalelsen, som Aas-Hansen signerte sammen med statsråder fra Europarådets 26 mest innvandringsfiendtlige stater, må statens egne borgeres menneskerettigheter gis større vern på bekostning av utlendingers – også når dette kan stride mot torturforbudet slik det har vært forstått de seneste 40–50 årene. Uttalelsen krever at artikkel 3 «bør begrænses til kun at omfatte de mest alvorlige forhold, så den ikke er til hinder for, at medlemsstaterne kan træffe proportionale afgørelser om udvisning af kriminelle udlændinge eller i udsendelses- eller udleveringssager».

Migrantstrømmene i 1940-årene

De 27 statenes uttalelse begynner pliktskyldig med en opplisting av deres sterke tro på Europarådet og hva de refererer til som «europeiske verdier, demokrati, rettsstat og menneskeretter». Den går så over til en premiss om at dagens flyktning- og migrantkrise er så annerledes sammenlignet med hvordan Europa så ut da konvensjonen ble fremforhandlet etter andre verdenskrig, at en fundamental endring av tolkingen av artikkel 3 nå er påkrevet.

Det er imidlertid galt å legge til grunn at EMK ble til i en tid da migrantstrømmer og -problemer som dem vi ser i dag, var ukjent. Om en sammenligner med dagens forhold, er det rimelig åpenbart at etterkrigstidens Europa var atskillig mer preget av flyktning- og migrantstrømmer og vanskelighetene disse ble ansett å medføre. Historikeren Tony Judt beskriver i sin bok Postwar et Europa som nettopp i årene da EMK ble til, strevde med å finne hjem til millioner av fordrevne personer og flyktninger som ble møtt med uvilje hos befolkingen i europeiske land.

Migrantstrømmene ble i slutten av 1940-årene ansett for å være uten sidestykke i Europas historie – og får til sammenlikning dagens situasjon til å fremstå i rosenrødt skjær.

Gode grunner

Likevel bruker uttalelsen dette som bakteppe for å kreve endring i tolkingen av EMKs kanskje viktigste bestemmelse: torturforbudet. Ifølge en av Domstolens mest feirede avgjørelser, Soering mot Storbritannia fra 1980-årene, er torturforbudet i artikkel 3 ikke bare «absolutt»; det er også uttrykk for en av de «mest fundamentale verdiene» som Europarådets stater baserer sine demokratier på.

Det er gode grunner for en slik absolutt regel for så vidt gjelder tortur; alle forhold som faller innunder regelen, er pr. definisjon «alvorlige». Domstolens praksis er basert på en idé om rettsstat og prinsippfasthet som avviker fra Aas-Hansen og hennes meningsfellers. Som EMDs storkammer uttalte i dommen Chahal mot Storbritannia i 1990-årene: «EMK forbyr tortur eller umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff absolutt, hva enn vedkommende har gjort seg skyldig i» (min kursivering).

I begge disse feirede dommene var det den norske rettsstatskjempen Rolv Ryssdal som satt som domstolens president. Gamle Ryssdal og hans generasjon hadde levd igjennom krig og etterkrigsår og forstod bedre enn noen av de 27 statsrådene som nå vil endre torturforbudet, at kjerneverdiene i begrepene rettsstat, demokrati og menneskeretter ikke er gjenstand for politisk tautrekking og debatt av den typen vi nå ser.

Dobbelt standard

Nedvanningen av forbudet skal gjelde bare for utlendinger, ikke statens egne borgere. En slik «dobbelt standard» er umulig etter EMKs system – og også etter regjeringens ellers klare utenrikspolitiske linje om at Norge ikke skal gå inn for dobbelte standarder i folkeretten. Man kan spørre seg hvordan fagstatsråden fikk sin statsminister med på et slikt både historieløst og rettsstatsfiendtlig initiativ. Den 15. mai 2026 skal Europarådet avholde utenriksministermøte Chișinău i Moldova, hvor det skal vedtas en erklæring om EMK og migrasjon. Da vil flere av de 27 statene som står bak uttalelsen, ha som mål å få dens punkter omgjort til punkter i en mer tungtveiende utenriksministererklæring.

Det er å håpe at vår utenriksminister innen den tid kan rydde opp i hva vår justisminister nå har rotet til. I alle tilfelle må regjeringen gjøre det klart at Norge ikke støtter noen utvanning av en av de «mest fundamentale verdiene» i europeiske demokratier: forbudet mot tortur.