Tirsdag kunngjorde Menneskerettsdomstolen dom i saken Greenpeace og Natur og ungdom har anlagt mot Norge. Bakgrunnen er at organisasjonene i 2017 stevnet for å stoppe oljeletingen, med påstand om at 23. konsesjonsrunde var i strid med Norges klimaforpliktelser.
Det sentrale spørsmålet var om staten hadde adgang til å starte opp prosessen med leting i nye felter, uten å ta hensyn til klimautslippene fra forbrenningen av oljen som potensielt skal produseres fra disse feltene.
Saken ble i 2020 avgjort av Høyesterett i plenum, der staten vant, og det er denne avgjørelsen organisasjonene har klaget til Strasbourg. Parallelt har organisasjonene reist et nytt søksmål, som fortsatt verserer for norske domstoler, men denne saken er ikke direkte tema i dommen EMD offentliggjorde torsdag.
Les: Dette er forskjellen mellom klimasøksmål I og II
Nye rettskilder siden sist
I saken som nå er tema, Høyesteretts plenumsdom fra 2020, skrev Høyesterett at med «det innhaldet EMD fram til no har lagt inn i orda "direct and immediate", står det for meg klart at verknadene av dei moglege framtidige utsleppa som fylgje av konsesjonstildelingane i den 23. konsesjonsrunden ikkje fell inn under EMK artikkel 8».
Siden den gang har rettskildebildet endret seg, gjennom EMDs plenumsdom mot Sveits, fra 2024. Der konstaterte domstolen at EMK artikkel 8 «must be seen as encompassing a right for individuals to effective protection by the State authorities from serious adverse effects of climate change on their life, health, well-being and quality of life».
Med dette etablerte Strasbourg for første gang at retten til et levelig klima er en EMK-beskyttet rettighet, som potensielt kan forfølges i domstolene.
Ikke krenkelse
I dagens avgjørelse slår EMD fast at rettighetene som ble etablert i EMDs plenumsdom i saken mot Sveits, ikke strekker seg så langt som til å si at det norske vedtaket fra 2016 er i strid med artikkel 8.
Organisasjonene har i klagen anført både retten til liv etter artikkel 2, og retten til miljø etter artikkel 8. EMD har kun konkludert vedrørende artikkel 8, og skriver at «it is not necessary to examine separately the complaints under Article 2 of the Convention».
I avgjørelsen legger EMD stor vekt på at konsesjonstildelingen er et tidlig stadium i produksjonsprosessen, og legger inn en forventning om at klimaeffektene vurderes før produksjon faktisk igangsettes. Domstolen skriver:
«The Court cannot but agree with the applicants that the processes leading to the 2016 decision were not fully comprehensive. Indeed, the orientation paper explicitly deferred the assessment of climate effects, ecological relationships, ocean acidification, and so on, to the stage at which management plans were being laid (see paragraph 37 above). The judgment of the Supreme Court in turn deferred the subject of exported combustion emissions either to general climate policy (decided by the Parliament and the Government) or to any future PDO decisions (see paragraphs 61, 65, 66, 78 and 81 above).
The Court notes, however, that, under Norwegian law, petroleum extraction requires authorisation and a licensee does not have a legitimate expectation that a PDO will be approved merely because it has previously held an exploration licence. As stated by the Supreme Court, the authorities cannot authorise a project which is incompatible with Article 112 of the Constitution. The Supreme Court further held that a failure to assess the effects of exported combustion emissions at the strategic assessment stage could be remedied at a later procedural stage, namely, either through the environmental assessment at the PDO stage or through a general political decision to reduce petroleum activities overall.»
Stiller krav om utredning
Domstolen viser også til EFTA-domstolens avgjørelse i klimasøksmål II, som altså fortsatt ligger i Borgarting. Der slo EFTA-domstolen fast at staten plikter å utrede klimaeffektene av fremtidig oljeproduksjon. Dette er en uttalelse Borgarting lagmannsrett har innhentet i forbindelse med det verserende klimasøksmål II. EMD skriver:
«The EFTA Court found that the EIA Directive required a national court to eliminate the unlawful consequences of a failure to carry out a full EIA which accounted for petroleum combustion emissions. Regularisation is indeed permitted by conducting an assessment while the project is under way or even after it has been completed, but only if it does not serve to circumvent the rules of EEA law and if the assessment takes a retrospective view of the environmental impact of the project (ibid.). Thirdly, the Court notes the official assurance from the Government that the climate impacts of petroleum production and combustion emissions would be assessed when any new PDO was considered, and that they would be set out in approval decisions.
In the light of the above considerations and guarantees, the Court is satisfied that the PDO stage of the decision-making process will involve a comprehensive assessment of the effects of the anticipated petroleum production on climate change, comprising, among other things, the assessment of combustion emissions, and that informed public consultation will take place before the decision is taken.»
Domstolen legger til grunn at før en stat starter ny oljeproduksjon, så må den som et minimum kvantifisere hvilke utslipp av drivhusgasser som vil bli generert, inkludert utslipp som følge av forbrenning både innenfor og utenfor produksjonslandets grenser. Det må også vurderes hvorvidt disse utslippene er kompatible med landets folkerettslige forpliktelser til å begrense klimautslipp. Og offentlig høring om dette «must take place at a time when all options are still open and when pollution can realistically be prevented at source».
Ikke enige om tolkningen
Dette er uttalelser som kan få konsekvens for saken som ennå ikke er avgjort i Norge, og advokat Jenny Sandvig, som representerer miljøorganisasjonene, kaller dommen en seier.
– EMD slår fast at skadevirkninger for liv og helse må konsekvensutredes grundig og vitenskapelig før olje- og gassproduksjon lovlig kan godkjennes. Ingen norske felt er godkjent med slike konsekvensutredninger. Dermed innebærer EMDs dom at norsk olje- og gassproduksjon strider med kravene etter menneskerettighetene, sier Sandvig.
Hun representerer saksøkerne både i denne saken, og i den verserende saken for Borgarting, sammen med Cathrine Hambro og Emanuel Feinberg.
Norge har i Strasbourg vært representert med Henriette Busch og Gøran Østerman Thengs fra Regjeringsadvokaten. Busch opplyser at staten ikke er enig i Sandvigs tolkning av avgjørelsen.
– EMD viser blant annet til at petroleumsvirksomheten i Norge er strengt regulert. Når det gjelder konsekvensutredning av klimaeffekten av forbrenningsutslipp, gjøres det allerede i dag på PUD-stadiet. EMD avviser at det foreligger et strukturelt problem ved det norske systemet, og fastslår at det ikke foreligger brudd på EMK artikkel 8, sier Busch.
PUD står for plan for produksjon og utvikling, og utredningene i den forbindelse er det sentrale spørsmålet i klimasøksmål II, som altså snart skal avgjøres i lagmannsretten. Staten tapte denne saken i tingretten, men i etterkant av dette har Aker BP og Equinor laget tilleggsutredninger om klimautslippene knyttet til forbrenning av olje og gass fra de aktuelle feltene.
Dette mener staten er nok til at de manglene tingretten reagerte på, er utbedret, fremkom det under ankeforhandlingen i august. Dette er et syn miljøorganisasjonene ikke deler.
EMDs dom i full tekst finner du her.
