Professor Ragna Aarli har i kommentaren «Nærsynt om aldersgrense for dommere» utdypet sitt syn på særaldersgrenser for dommere. Hennes utsagn om at vi i vår kommentar 24. april skal ha ment at forslaget om særaldersgrensen for dommere bygger på mer eller mindre tilfeldige observasjoner i et nokså avgrenset kollegium, er overraskende lite presist. Det vi protesterer mot, er at det blir vedtatt en særaldersgrense som er svakt faglig fundert. Vi advarer imidlertid også mot en holdning til spørsmålet om særaldersgrenser basert på anekdotisk «bevisføring».

Storbritannia

Departementets forslag til særaldersgrense for dommere er svært kortfattet. Begrunnelsen i proposisjonen bygger i sin helhet på at dommere er «i en særstilling som uavsettelige embetsmenn som er helt uavhengige og har betydelig makt i sin embetsutøvelse. Videre er det begrensede muligheter for å tilrettelegge etter individuelle behov på grunn av alder hos dommere».  Selv om det ikke er sagt direkte i Prop 73L (2025-2026), må vi gå ut fra at forslaget bygger på en grunnleggende bekymring om at det mellom 70 og 72 år skjer en så stor endring i dommeres kognitive eller somatiske helse at det på gruppenivå er uforsvarlig at dommere står i embetene til de fyller 72 år.

Slike bekymringer må vi anta fra at britiske myndigheter må ha slått fra seg når aldersgrensen for dommere der er økt fra 70 til 75 år. Det er liten grunn til å tro at norske dommere ikke har hatt minst den samme positive levealders- og helseutviklingen som britiske dommere. At de norske og britiske rettssystemene ikke er helt sammenlignbare, fremstår i denne sammenhengen som mindre relevant.  Verken departementet eller Domstolsadministrasjonen har synliggjort at alderssvekkelser eller begrensede tilretteleggingsmuligheter er et så stort praktisk problem i dag at det bør gi grunn til å begrense dommeres mulighet til å fortsette sitt arbeid frem til fylte 72 år.

Et brudd

I alle år frem til nå har særaldersgrenser vært begrunnet med at tjenesten stiller spesielle krav til fysiske eller psykiske egenskaper som normalt svekkes med økende alder. Hovedpoenget i vår kommentar er at eldre dommere i dag er vesentlig bedre fysisk og psykisk rustet til å håndtere dommeroppgavene enn noen gang tidligere. At man skal fastsette en særaldersgrense hovedsakelig begrunnet med den konstitusjonelle rollen dommerne har, vil innebære noe helt nytt, og er et brudd på en mer enn hundre år gammel tradisjon når det gjelder begrunnelsen for særaldersgrenser.

Et slikt markant brudd fortjener en langt grundigere behandling enn det departementet legger opp til.