Regjeringens forslag til endringer i aldersgrenseloven har falt flere dommere tungt for brystet. Forslaget om å øke den alminnelige aldersgrensen for statsansatte til 72 år gjelder nemlig ikke dommere. Det er den eneste yrkesgruppen som er unntatt. Begrunnelsen er at vi i fjor fikk en utløpsdato på dommeres særlige stillingsvern i Grunnloven på 70 år, i tråd med Domstolkommisjonens forslag for å styrke domstolenes uavhengighet. Aldersgrensen var i den forbindelse begrunnet både i behovet for å gi det konstitusjonelle vernet av domstolmakten et fast punkt og i hensynet til rettssikkerhet for rettssøkende parter. Det var ikke ment som noen minstestandard.

Dommerforeningens leder Torbjørn Saggau Holm har hevdet at forslaget fra regjeringen utsetter dommere for usaklig forskjellsbehandling. Hans perspektiv er yrkesgruppens rett til å arbeide. Den særlige konstitusjonelle funksjonen som yrkesgruppen representerer er helt ute av syne, og han er ikke alene om et slikt perspektiv. Representanter for dommere i lavere rettsinstanser har i en kommentar i Rett24 også hevdet at særaldersgrensen for dommere mangler faglig grunnlag og bygger på mer eller mindre tilfeldige observasjoner i et nokså avgrenset kollegium. Som medlem av Domstolkommisjonen og leder for kommisjonens arbeidsgruppe for grunnlovsspørsmålene i utredningen, vil jeg ta til motmæle mot kritikken.

Lite empiri

Lovfastsatte nedre og øvre aldersgrenser må nødvendigvis fastsettes til et eksakt tall. Det finnes sjelden empiri som kan gi oss klart svar på hva som er det riktige tallet. Vi støtter oss derfor gjerne på komparative studier når vi skal finne et rimelig tall, men variasjoner mellom landene viser seg ofte å være overraskende store. Et eksempel er kriminell lavalder der grensen på 10 år i England og Wales står i grell kontrast til 15-årsgrensen som alle de nordiske landene, enn så lenge, holder seg med. Sammenlikninger av fikserte aldersgrenser i ulike lands rettsordninger vil imidlertid ofte gi liten mening uten detaljkunnskap om helheten i systemet i det enkelt land.

I den juridiske litteraturen har det vært pekt på at to ulike idealtyper av dommere har hatt sin sameksistens i Europa: den kontinentaleuropeiske «byråkratiske» dommeren og common law-tradisjonens «profesjonelle» dommer. Den idealtypiske byråkratiske dommeren er gjerne rekruttert direkte fra juss-studiet og blir videre utdannet til tjeneste i et hierarkisk domstolsystem med løpende evalueringer av faglig dyktighet.

Den idealtypiske profesjonelle dommeren er derimot rekruttert fra toppsjiktet av erfarne jurister i det praktiske rettsliv, og innehar typisk en svært selvstendig og uavhengig stilling, uten løpende evalueringsregimer i dommertjenesten.

Bør ikke tas lett på

Den norske dommertradisjonen har tradisjonelt ligget nærmest den profesjonelle dommerrollen. Det er slik sett ikke ueffent å peke på at aldersgrensen for dommere nylig er blitt hevet til 75 år i Storbritannia. Om sammenlikningen skal stå seg, må det imidlertid tas høyde for hvordan dommerrollen har utviklet seg i England og Wales, blant annet i lys av 2005-reformen der det ble tatt relativt radikale grep for å skape en mer mangfoldig dommerstand i et langt mer klassedelt samfunn enn Norge. Reformen, og de politiske kompromissene som krevdes for å få den til, er godt belyst av John Bell i boken Judiciaries within Europe. Det er mye som skiller den britiske dommerrollen fra den norske.

I vårt nåværende system mener jeg, i motsetning til dommerforeningens leder, at det faktisk er saklige grunner for å forskjellsbehandle dommere og andre embetsmenn når det gjelder aldersgrense. Dette hviler på den særlige konstitusjonelle rollen dommere generelt har sammenliknet med andre embetsmenn, det faktum at dommere utgjør den klart største gruppen av uavsettelige embetsmenn i Norge, og den kjensgjerning at domstolleder mangler verktøy til å løse situasjoner der en dommer ikke lenger er i stand til å fylle dommeroppgaven og ikke innser dette selv. Minnelige løsninger og sluttpakker er, som vår representant i Venezia-kommisjonen Eirik Holmøyvik tidligere har påpekt til Rett24, et alternativ som er vanskelig å forene med dommeres krav på intern uavhengighet. Heving av aldersgrensen for dommere er derfor ikke noe det bør tas lett på.

Bør utredes

Det «riktige» svaret for når stillingsvernet for dommere bør utløpe er ikke nødvendigvis 70 eller 72. Begge tallene er i en viss forstand vilkårlig fastsatt, slik lovbestemte aldersgrenser typisk er, og tallene vil typisk nok kunne oppleves som uriktige både fra individperspektiv og fra et nærsynt gruppeperspektiv med fokus på den særlige yrkesgruppens rett til å stå i arbeid. Dersom aldersgrensen for dommere skal heves fra 70 til 72, bør det etter mitt syn utredes om det samtidig bør etableres et formelt system for rutinemessig evaluering av dommere etter objektive kriterier, slik Europarådets rådgivende organ av dommere anbefalte i 2014 (CCJE Opinion 17).

Det bør være god tid til å få utredet dette. Endring av det grunnlovfestede stillingsvernet til dommere kan uansett ikke skje før etter valget i 2029.