Advokat Per Danielsen har ved flere anledninger fått kritikk fra Disiplinærnemnda for å besvare salærklager med å saksøke den klagende klienten. Dermed tvinges misfornøyde klienter over i det prosessuelt mer risikable domstolsporet.
Les: Per Danielsen anklager Disiplinærnemnda for myndighetsmisbruk
I ett av vedtakene skrev nemnda:
«For nemnden fremstår det derfor som lite tvilsomt at advokaten kun anlegger salærsak for domstolene for å unndra seg en behandling av salæret hos disiplinærmyndighetene. En slik omgåelse av regelverket er etter nemndens mening egnet til å skade advokatstandens og -yrkets anseelse.»
Danielsen har imidlertid fått Høyesteretts medhold i at han har rett til å bruke sivile søksmål som brekkstang for å stanse en verserende klagesak i Disiplinærnemnda. Høsten 2019 skrev ankeutvalget:
«Dette kan fremstå som uheldig, men i lys av de drøftelser som ble gjort ved forberedelse av tvisteloven fra 2005, er utvalget av den oppfatning at det må være en lovgiveroppgave å regulere om klagemulighetene i disiplinærsystemet skal være uttømt eller ferdig behandlet før klienten eller advokaten kan ta ut søksmål for domstolene.
I søksmålet mot nemnda krevde Danielsen tre vedtak kjent ugyldige, samt fastsettelsesdom for rett til erstatning for blant annet tapt omdømme. Nemnda anført på sin side at den ikke har konkludert med at Danielsens opptreden er ulovlig, bare at den er i strid Regler for god advokatskikk punkt 1.3, om atferd som er egnet til å skade standens og yrkets anseelse.
Vurderer å anke
Oslo tingrett gir nemnda fullt medhold, og skriver blant annet:
«Selv om advokat Danielsen er i sin fulle rett til å velge domstolsporet for behandling av salærkrav, utgjør det ingen rettsanvendelsesfeil i beslutningene når nemnda på etisk grunnlag har konkludert med at den opptreden som er nevnt over, er egnet til å skade standens og yrkets anseelse. Dette er noe annet enn å kritisere advokaten for valg av prosessform.
At fellelsene i disse sakene handler om hvordan advokaten håndterte dette på, og ikke at han valgte domstolsbehandling, illustreres ved flere av de avgjørelsene fra Disiplinærnemnden som advokat Danielsen har vist til i sitt juridiske utdrag. I disse sakene ble klagene mot advokat Danielsen avvist under henvisning til advokatforskriften § 5-3 siste ledd, uten at advokaten ble felt for å ha opptrådt i strid med RGA punkt 1.3.»
Tingretten legger til grunn at forliksklagene ble tatt ut for å forhindre videre behandling av disiplinærsaken, men skriver at dette alene ikke er tilstrekkelig til å hevde at en advokat har opptrådt i strid med RGA. Derimot mener tingretten at det er Danielsens måte å møte klientene på, etter at de hadde inngitt disiplinærklager, som har vært bærende for fellelsene i nemnda.
– Dessverre har vi ikke fått prøvet noe som helst, så vi vurderer å anke, sier Danielsen.
Han mener tingretten feilaktig legger til grunn at alt Disiplinærnemnden har gjort og vurdert, «faller innenfor Disiplinærnemndens skjønn».
– Uttalelsen er gal, og innebærer i realiteten nektelse av domstolsprøvelse. Dommen er også brudd på ytringsfriheten i forliksforhandlinger med tidligere klienter. Uttalelser i forliksforhandlinger kan ikke lovlig sanksjoneres av staten. Vi visste på forhånd at det alltid er motbakke å saksøke staten, og at saken ville havne i ankeinstans uansett. På flere punker er faktum og hva vi har påstått vridd til det ugjenkjennelige. Men slik måtte det gjøres for at vi ikke skulle få medhold, sier Danielsen.
Fulle sakskostnader
Disiplinærnemnda har brukt advokat Trond Hatland fra Thommessen som prosessfullmektig, og tilkjennes 654.531 kroner i sakskostnader til dette. Danielsen anførte at staten kunne benyttet Regjeringsadvokaten, og dermed fått langt lavere kostnader. Dommerfullmektig Runa Nordahl Hæreid mener dette får være statens selvstendige valg:
«Retten kan ikke se at det er rettslig grunnlag for å gjøre unntak fra det frie advokatvalg selv om det er staten som er parten. Staten ved Disiplinærnemnden har i tillegg brukt advokat Hatland som sin prosessfullmektig i disiplinærsakene siden 2009, og han fremstår derfor som det naturlige valget også for denne saken. Retten legger til at staten ikke har krevd dekket utlegg i forbindelse med reising, til tross for at advokaten holder til i Bergen.»
.png.jpeg?quality=85)
