Avtalen om såkalte europeisk arrestordre trådte i kraft i 2019. Det innebærer at det som hovedregel er fri flyt av siktede mellom jurisdiksjonene i EØS-området.
Spørsmålet er om det er forsvarlig å utlevere på grunnlag av begjæringer fra Polen, der det polske rettsvesenet er blitt stadig mer politisert av flertallsregjeringen fra det nasjonalkonservative partiet PiS.
Les: Vestfold tingrett nekter å utlevere til Polen – frykter EMK-brudd
Sist Høyesterett så på saken var i mars 2020. Den gang konkluderte ankeutvalget med at det skal mye til før utlevering ville innebære brudd på EMK artikkel 6. Høyesterett skrev blant annet:
«Det er ikke tilstrekkelig at det er fare for at rettergangen i den staten som har begjært overlevering, ikke fullt ut tilfredsstiller kravene i EMK artikkel 6. Det må foreligge en reell risiko for krenkelse av kjerneinnholdet i retten til rettferdig rettergang.»
Kritisert
Høyesteretts kjennelse ble senere kritisert av professorene Terje Einarsen og Eirik Holmøyvik. I en artikkel på Rett24 skrev de to at saken burde løftes til avdeling eller storkammer.
Les: Feil avgjørelser til feil tid: Høyesteretts nylige Polen-kjennelser
I november kom Høyesteretts ankeutvalg til samme konklusjon, og 1. februar starter Høyesterett forhandlingene om en kjennelse Borgarting lagmannsrett avsa i oktober. Saken dreier seg om en polsk statsborger som tidligere er straffedømt for omfattende narkotikasmugling i Norge, som nå er siktet for lignende forhold i Polen.
Lagmannsretten drøftet spørsmålet om polske domstolers uavhengighet, men skrev at det «er tale om en sak helt uten politiske overtoner», og at det ikke foreligger noen konkret «grunn til å tvile på dommernes evne til å opptre uavhengig og upartisk i den aktuelle saken».
«Alvorlig tvil»
Polens dommerforening virker imidlertid ikke å være enig i dette. I et såkalt amicus curiae, som i andre rettstradisjoner er navnet på skriftlige innlegg fra interessenter uten partsrettigheter, skriver foreningen at den tviler på garantien om rettferdig rettergang i Polen.
I brevet skriver de polske dommerne at selv om den aktuelle siktede skulle havne i en lovlig oppnevnt domstol, så er domstolen som sådan under konstant organisatorisk press om å dømme i tråd med justisdepartementets ønsker, blant annet fordi riksadvokatembetet og justisministerposten er slått sammen til én politisk stilling.
En rekke dommere er de senere årene blitt sanksjonert av det såkalte disiplinærkammeret i polsk Høyesterett, noe som har ført til omfattende protestaksjoner i Polen.
Ifølge den polske dommerforeningen er det nå alvorlig tvil om muligheten til en rettferdig rettergang i Polen, «even in common crime cases or cases appearing to be such cases».
Straffeprosessloven har ingen bestemmelse om denne typen skriftlige innlegg. Det har derimot tvisteloven, hvor det i § 15-8 heter at «skriftlig innlegg til belysning av allmenne interesser» kan tillates fra «foreninger og stiftelser innenfor rammen av deres formål og naturlige virkeområde».
– Interessant. Ettersom Høyesterett for lengst har slått fast at det kan opereres med partshjelp også i straffesaker, etter analogi fra tvisteloven § 15-7, er det ingen prinsipiell grunn til å behandle skriftlig innlegg fra tredjepart etter analogi fra tvisteloven § 15-8 annerledes, sier Advokatforeningens leder Jon Wessel-Aas.
Hvorvidt Høyesterett vil godta at det polske innlegget tas med i saken, er etter det Rett24 kjenner til ennå ikke avgjort. Forsvarer Nils Christian Nordhus sier til Rett24 at han ikke ønsker å kommentere saken.
Professor Eirik Holmøyvik drøftet problematikken i denne artikkelen i Verfassungsblog i november: No Surrender to Poland
Det er satt av to rettsdager til forhandlingene i saken.
.jpg.jpeg?quality=85)
.jpeg?quality=85)