Artikkelforfatteren er medlem av Advokatforeningens ekspertgruppe mot hvitvasking

Vi står foran viktige endringer av Europas regler mot hvitvasking og terrorfinansiering. Et mer harmonisert regelverk ønskes velkommen. I en rapport som nå er på høring, er det forslag om hvordan inkorporeringen av EUs nye regler skal skje i Norge.

Ett av forslagene i rapporten (s. 149) omtales som en «presisering», men er i realiteten en endring av gjeldende rett. Forslaget medfører at advokater skal sende opplysninger til Økokrim som ikke kan kreves utlevert etter reglene om bevis og beslagsforbud.

Dersom forslaget blir vedtatt, blir rekkevidden av rapporteringsplikten uklar og etterlevelsen av regelverket vanskelig og risikofylt.

Dagens utgangspunkt

Advokater har – som banker og revisorer – rapporteringsplikt om mistenkelige forhold når de har oppdrag som faller inn under hvitvaskingsloven. Bruk av advokat til tjenester som også utføres av andre som er omfattet av hvitvaskingsloven, gir den samme rapporteringsplikt som for andre. Man kan ikke unngå å bli innrapportert ved å engasjere advokat i stedet for f.eks. en eiendomsmegler eller en revisor. Derimot gjelder det unntak fra rapporteringsplikten når advokaten ivaretar klientens interesser ved rettslig rådgivning. Poenget er at riktige juridiske råd krever at klienten kan gi fullstendig og ærlig informasjon til advokaten. Dette er grunnleggende i en rettsstat.

Derfor har vi i dag et særskilt rapporteringsforbud for advokater i hvitvaskingsloven § 26: Opplysninger som advokaten mottar når hun «fastslår klientens rettsstilling» eller bistår «i forbindelse med rettergang», skal ikke oversendes til Økokrim. En allmenn oppfatning har vært at dette skal forstås i lys av bevis- og beslagsforbudene i prosesslovgivningen: Like lite som politiet kan beslaglegge informasjonen, skal advokaten selv sende den samme informasjonen til politiet (med mindre advokaten vet at klienten søker rettslig bistand for hvitvaskingsformål).

Det gis god oversikt over rettskildebildet i NOU 2016: 27 (Hvitvaskingslovutvalget) og i kommentarutgaven til hvitvaskingsloven på Juridika. I begge gis det uttrykk for at rapporteringsforbudet må ha samme utstrekning som bevisforbudene. Den samme rettsoppfatningen kommer frem i en artikkel skrevet av professor Jon Petter Rui i Advokatbladet, som Woxholth i boken Advokatrett slutter seg til (s. 615). Skoghøy la allerede i 2013 dette til grunn, med blant annet henvisning til høyesterettsavgjørelsen i RT-2010-1638-A (TfS 2/2013 s. 165-197).

Arbeidsgruppen bak rapporten som er på høring og det gamle Tilsynsrådet (hvis hvitvaskingsveileder er arvet av det nye Advokattilsynet), ser annerledes på dette. Arbeidsgruppen mener, slik Advokatforeningen forstår det, at unntaket fra rapporteringsplikt er fullharmonisert, og at innholdet dermed bestemmes av tolkningen av den nye anti-hvitvaskingsforordningen (AMLR). Beslagsforbudet og bevisforbudet er norske regler som viker i møtet med rapporteringsplikten dersom det skulle oppstå en motstrid mellom disse reglene.

Forslaget

I rapporten foreslår arbeidsgruppen et nytt annet punktum i hvitvaskingsloven § 26 fjerde ledd, slik at advokater kan dele opplysninger underlagt bevis- og beslagsforbud med Økokrim. Forslaget må forstås slik at dersom en opplysning både er underlagt rapporteringsplikt og beslags- og bevisforbud, skal opplysningen rapporteres.

Arbeidsgruppen kaller lovforslaget en presisering. Etter vårt syn innebærer forslaget en klar endring av gjeldende rett, i en retning som undergraver et av de grunnleggende prinsippene for en rettsstat.

Advokatforeningen ser ingen gode grunner som taler for en slik endring. Dersom endringen skulle bli vedtatt, skapes det en presumsjon for at det faktisk er motstrid mellom rekkevidden av unntaket fra rapporteringsplikten, og omfanget av beslags/og bevisforbudet. En slik "presisering" klarer vi oss godt uten. AMLR omtaler selv at bakgrunnen for unntaket for rapporteringsplikten nettopp er å beskytte "legal privilege".

Hvorfor arbeidsgruppen foreslår en bestemmelse som ser ut til å angripe nettopp dette prinsippet, er ikke enkelt å forstå. Enda mer krevende blir det når arbeidsgruppen ikke gjør noe forsøk på å synliggjøre hvor arbeidsgruppen eventuelt mener det ikke er sammenfall mellom bevis- og beslagsforbudet og unntaket fra rapporteringsplikten. Det etterlatte inntrykket er da at det er en motstrid, men uten noen veiledning til hva den konkret består i. Dette er ikke en holdbar situasjon.

La «presiseringen» ligge

Norge bør raskt og lojalt gjennomføre EUs nye antihvitvaskingstiltak. I dette arbeidet er det viktig at lovgiver ikke gjør inngrep i borgernes konstitusjonelle rett til konfidensiell juridisk bistand – i den tro at det bare er tale om «presiseringer».

Dersom vi skulle komme i en situasjon hvor advokaten mistenkes for å ha underrapportert er dette i siste instans et spørsmål for norske domstoler. I en slik mulig sak kan man kanskje også se for seg at EFTA-domstolen bes om å uttale seg om de mener det rent faktisk er noen motstrid mellom unntaket fra rapporteringsplikten i AMLR, og det norske bevis- og beslagsforbudet i en konkret sak. Så lenge det ikke er en rettslig avklaring på om det faktisk er noen reell konflikt gir det lite mening å regulere rettsvirkningen av en slik mulig konflikt.