Tidligere Thommessen-partner Sverre Koch ble først tiltalt, så renvasket, for medvirkning til skattesvik i den såkalte Transocean-saken. Tross seieren endte Koch opp med å dekke drøyt to millioner kroner i sivile advokatkostnader av egen lomme, i tillegg til tapte inntekter. Det kravet krevde han erstattet på culpa-grunnlag, og for å bevise Økokrims uaktsomhet krevde han at Økokrim skulle fremlegge intern korrespondanse fra tiden før tiltalen ble tatt ut.
Disse epostene hadde påtalemyndigheten ikke lyst til å gi ut.
Begjæringen endte i Høyesteretts ankeutvalg, som ga Koch medhold. Men epostene fikk han likevel ikke utlevert, for staten valgte i stedet å forlike saken, slik at grunnlaget for begjæringen bortfalt. Enden på visa ble at Koch fikk erstatning for 6,6 millioner i tapte inntekter, og en million i sakskostnader.
Riksadvokaten ba om lovendring
Høyesteretts ankeutvalg la i epost-kjennelsen til grunn at det bare er i straffeprosessen det er gjort unntak for innsyn i interne dokumenter – ikke i sivilprosessen. Og et erstatningssøksmål mot politiet følger som kjent tvistelovens regler, ikke straffeprosessloven.
Dette er en rettstilstand påtalemyndigheten slett ikke ønsker seg, og kort tid etter kjennelsen ba Riksadvokaten departementet om en lovendring, slik at de for fremtiden vil kunne nekte innsyn også i sivile erstatningssaker á la Transocean.
Før jul i fjor ble forslaget sendt på høring. Der fikk lovendringen bred støtte fra påtalemyndigheten og offentlige myndigheter, samt fra Dommerforeningen. Riksadvokaten skrev blant annet:
«Dersom en ikke kan unnta slike dokumenter i saker som behandles etter tvistelovens regler, vil det kunne få uheldige virkninger for straffesaksbehandlingen og de involverte. Riksadvokaten vil særlig fremheve muligheten for at politiet og påtalemyndigheten blir mer tilbakeholdne med å fremheve svakheter ved bevissituasjonen og gi uttrykk for motforestillinger ved tiltalespørsmålet til den som skal fatte vedtak i straffesaken. I den grad slike motforestillinger likevel tilkjennegis, er det en risiko for at manglende mulighet til å skjerme dokumenter fra innsyn vil føre til at det er blir liten grad av notoritet/skriftlighet omkring slike vurderinger. Dette vil kunne innebære en risiko for at viktig informasjon ikke tilflyter den som til slutt skal avgjøre saken – en utvikling som åpenbart ikke er ønskelig.»
Advokatforeningen, derimot, var sterkt kritiske, og pekte på at den som urettmessig er blitt rettsforfulgt bør kunne kreve interne straffesaksdokumenter fremlagt i et etterfølgende erstatningssøksmål.
Fredag, et snaut år etter at høringen ble avsluttet, kom konklusjonen fra Justisdepartementet:
«Departementet opprettholder synspunktet i høringsnotatet om at det er behov for å gjøre unntak fra den sivilprosessuelle bevisplikten for interne straffesaksopplysninger. I vurderingen har departementet lagt betydelig vekt på at en rekke høringsinstanser har gitt uttrykk for at bevistilgang til interne straffesaksopplysninger medfører en fare for at politiets og påtalemyndighetens kommunikasjon og arbeidsform påvirkes på en uheldig måte.»
Regjeringen blant annet til tvistelov-NOUen fra 2001, hvor det ble skrevet at idealet om bevisregler som fullt ut sikrer et fullstendig bevisgrunnlag og en korrekt bevisbedømmelse, i noen grad må vike for andre tungtveiende hensyn. Departementet skriver videre:
«De særlige rettssikkerhetshensynene som gjør seg gjeldende i strafferettspleien, innebærer etter departementets syn at politiets og påtalemyndighetens behov for å unnta interne vurderinger fra innsyn utgjør et slikt tungtveiende hensyn. Interne straffesaksopplysninger bør derfor etter departementets syn vurderes annerledes enn organinterne dokumenter i forvaltningen ellers.»
Anders Brosveet, som representerte Sverre Koch i Transocan-saken, mener det er andre hensyn som gjør seg gjeldende i sivile saker enn i straffesaker: Han peker på at opplysninger som kan kaste lys over forhold som er bevistema i straffesaken, uansett er omfattet av partsinnsynet i selve straffesaken.
– Avgjørende for fremleggelsesplikten etter tvisteloven er hvorvidt internkorrespondansen er egnet til å belyse faktiske spørsmål som er bevistema i saken. Hvis de ikke er relevante, trenger de ikke fremlegges etter gjeldende rett. Ergo er det eneste mulige rasjonale bak den foreslåtte regelen å gi lovhjemmel til å underslå relevant bevis, i strid med edisjons- og bevisføringsplikten i sivilprosessen. I erstatningssaken etter Transocean fremkom dette helt entydig: Staten bestred at det forelå grunnlag for culpa-ansvar helt til Høyesterett påla dem å fremlegge den etterspurte internkorrespondansen, sier Brosveet.
Hele proposisjonen finner du her.
.jpg.jpeg?quality=85)