Det fremkommer i en beslutning fattet av Høyesteretts ankeutvalg tirsdag.
Storkammersaken der Høyesterett skal behandle gjenopptakelsen av den første NAV-dommen holdes torsdag formiddag. Det er kun satt av tre timer til saken, men nå blir oppstarten fremskyndet med 30 minutter.
Bakgrunnen er at staten har bedt om å få opptre under straffesaken, ved å holde et innlegg på 15-20 minutter.
Hjemmelen er tvisteloven § 30-13, om statens rett til å opptre i saker om Grunnloven eller internasjonale forpliktelser. Denne gjelder i utgangspunktet bare for sivile saker, men nå gir Høyesterett paragrafen analogisk anvendelse på straffesaker.
I begjæringen er det presisert at regjeringsadvokatens innlegg ikke vil berøre strafferettslige regler, kun spørsmålet om å sette til side eller fortolke innskrenkende folketrygdloven § 11-3 på grunn av konflikt med EØS-retten.
Protesterte
Forsvarene i saken, Anders Brosveet og John Chr. Elden, har motsatt seg at staten skal få slippe til, under henvisning til at det i straffesaker er påtalemyndigheten som representerer staten. Dette blir ikke hørt. Ankeutvalget skriver at det «av hensyn til sakens opplysning er ønskelig at statens syn på forståelsen av EFTA-domstolens dom gjøres kjent for Høyesterett».
– Vi tar til etterretning at regjeringsadvokaten får anledning til å holde et kort innlegg i saken. Det er opplyst at innlegget vil konsentrere seg om forståelsen av EFTA-domstolens dom for så vidt gjelder aktivitetsplikt for mottakere av AAP. I den aktuelle saken ikke dette noe tema, all den tid utenlandsoppholdene ikke kom i konflikt med aktivitetsopplegget. Vi har ikke argumentert verken overfor EFTA-domstolen eller Høyesterett med at krav om fysisk tilstedeværelse som er nødvendig for å følge opp aktivitetsplanene, er i strid med EØS-avtalen, sier Brosveet.
Han mener slike krav normalt vil være saklig begrunnet, ettersom de ikke diskriminerer mellom reiser til Bergen eller Stockholm.
– Det er derfor vanskelig å se at Høyesterett skulle ha foranledning i denne konkrete saken til å gå inn på de spørsmålene Regjeringsadvokaten indikerer at vil være hans tema, men det gjenstår jo å se hva som blir budskapet derfra, sier Brosveet.
Ikke med-aktor
Også i storkammersaken om den såkalte Snøkrabbe-saken, fra 2019, deltok regjeringsadvokaten. Den gang var det imidlertid i rollen som med-aktor. Professor Ørnulf Øyen ved UiB mener det er riktig av Høyesterett å anvende tvistelovens bestemmelse analogt i dette tilfellet.
– Jeg synes det er en god avgjørelse, ettersom det er behov for at statens skal kunne gjøre gjeldende sitt syn også i straffesaker. Å bruke regjeringsadvokaten som med-aktor er mer betenkelig, sier Øyen, og viser til at påtalemyndighetens uavhengighet i fjor ble lovfestet.
– Før tvisteloven kom, var dette regulert i plenumsloven, fra 1926. Der var det en bestemmelse om statens inntreden som ikke skilte ikke mellom straffesaker og sivile saker. Med denne analogiske anvendelsen bringer Høyesterett situasjonen litt tilbake slik den var i plenumsloven, sier Øyen.
