I Rett24 30. juli i år har to kjente miljørettsjurister, Nikolai K. Winge og Fredrik Holth, kommet i skade for å bomme på målskiven i sin kritikk av det som vi skrev i Lov og Rett 2021 s. 244-258. Miljøvernengasjementet til Winge og Holth ser ut til å ha ledet dem inn på feil rettslig bane. Winge og Holth skriver at «Boe og Keiserud presenterer saken som et spørsmål om grunneieren skulle få byggetillatelse eller ikke». Hvordan kan Winge og Holth påstå noe slikt? Vi avgrenset jo uttrykkelig mot den problemstillingen. Det er rettskildespørsmål og alminnelige forvaltningsrettslige saksbehandlingsspørsmål som vår artikkel dreier seg om.

Der bebreides vi av Winge og Holth for å bygge vår kritikk av Sivilombudet på «forarbeidene til forvaltningsloven og sivilombudsmannsloven». Først og fremst var det lovteksten vi bygde på. Vi stusser over hvor lett Winge og Holth tar på den. Skal en ikke ta utgangspunkt i hva som står i loven når en skal få bestemt hvor langt Sivilombudets myndighet rekker? Er det «arkaisk» å legge vekt på hvor langt unna lovens ordlyd et tilfelle ligger? Når ble lovtekst en så lite viktig rettskildefaktor?

Winge og Holth skriver at med vår tolking vil miljøorganisasjoner ikke kunne bringe en sak inn for sivilombudet. Det er feil. På ny kjenner vi ikke igjen vår fremstilling. Enda lovens ordlyd – «å sikre at det i den offentlige forvaltning ikke øves urett mot den enkelte borger og bidra til at offentlig forvaltning respekterer og sikrer menneskerettighetene» (sivilombudsmannsloven § 3, videreført i sivilombudsloven § 1) – bare passer sånn måtelig i miljøsaker flest, gjorde vi det klart at miljøsaker slett ikke av den grunn faller utenfor Sivilombudets mandat. Vi nevnte undersøkelse av alvorlig dispensasjonssvikt i strandsonen som eksempel. Lovanvendelsen skurrer derimot når den enkelte uforskyldt rammes gjennom ombudets behandling istedenfor å bli beskyttet av Sivilombudet. Altså når tilfellet er direkte motsatt av det som står i loven, og som er ombudets hovedformål. Hvor «arkaisk» er det å holde fast på en tolking som følger av lovtekst og lovformål fremfor å heve seg over slike rettskildekjensgjerninger i situasjoner som ligger langt unna ordlyd og lovformål?

Vi hadde satt pris på at Winge og Holth hadde gått inn på kjernen i vår artikkel, nemlig de forvaltningsrettslige kontradiksjonsspørsmålene som oppstår når det er en annen enn parten i forvaltningssaken som bringer saken inn for Sivilombudet. Sivilombudet har da i praksis holdt parten i forvaltningssaken utenfor saksbehandlingen. Selv etter den nye sivilombudsloven, har parten ikke rett til å få vite at saken er blitt brakt inn for ombudet, og det blir opp til Sivilombudets skjønn om parten skal få anledning til å uttale seg før det kan bli for sent; parten blir ansett som ‘tredjeperson’.

Artikkelen til Winge og Holth avsluttes med å forfekte at ombudskontrollen bør intensiveres i miljøsaker. Det er et standpunkt som det er lett å forstå, og også lett å ha sympati for. Men rettspolitisk ønskelighet er noe annet enn hva som er holdbar juss.