Rushåndhevingsutvalget om ungdom og forebygging

Dette er utvalgets tredje og siste redegjørelse for rapporten. De to første kapitlene finner du her: Rushåndhevingsutvalget om tvangsmidler i mindre narkotikasaker og Rushåndhevingsutvalget om rusmiddelavhengige

Narkotikabruken hos ungdom og unge voksne er bekymringsfull. Folkehelseinstituttets undersøkelser viser at selv om cannabis fortsatt er det mest bruke illegale rusmidlet i Norge, er nylig cannabisbruk mest utbredt i de yngste aldersgruppene. Også de sentralstimulerende stoffene kokain, MDMA/Ecstasy og amfetaminer er mest utbredt i de yngste aldersgruppene, og bruken av kokain blant unge voksne har økt noe de siste årene. Ung i Oslo-undersøkelsen for 2023 (NOVA/Oslo Met), der over 25.000 ungdommer på ungdomsskoler og videregående skoler i Oslo har svart på spørsmål om bruk av alkohol, narkotika og røyking, viser en tydelig økning de siste fem årene i hvor mange av de eldste tenåringene som svarer at de har brukt kokain.

Rushåndhevingsutvalgets utredning og mandat 

Rushåndhevingsutvalget leverte 18. juni i år sin utredning om håndheving av mindre narkotikaovertredelser (NOU 2024: 12) til Justis- og beredskapsdepartementet. Departementet har sendt utredningen på høring med høringsfrist 24. september 2024. Utvalgets mandat fastsatte som en «overordnet ramme» at bruk av og befatning med mindre mengder narkotika til egen bruk fortsatt skal være straffbart, også for rusmiddelavhengige, og også for ungdom. Det lå videre i mandatet at befatning med narkotika til egen bruk heller ikke rent faktisk skal være nærmest avkriminalisert fordi politiet mangler egnede virkemidler til å håndheve straffetrusselen. 

Mandatet inneholdt også et oppdrag om forebygging av narkotikabruk hos barn og ungdom. Slik mandatet er utformet, behandler utvalget først og fremst politiets forebygging gjennom håndheving i straffesakssporet. 

Utvalgets fokus har i denne delen av utredningen vært ungdom mellom 15 og 18 år, ettersom den strafferettslige lavalder er 15 år, samtidig som ungdom strafferettslig behandles som voksne når de blir 18 år. Dette er de såkalte U18-sakene. 

Utvalgets vurderinger og forslag

Selv om utgangspunktet etter straffeprosessloven § 62 a første ledd er at politiet og påtalemyndigheten har plikt til å etterforske og påtale straffbare handlinger, følger det av straffeprosessloven §§ 224 første ledd og 62a tredje ledd at politiet og påtalemyndigheten ofte har vid kompetanse til å vurdere konkret om etterforsking bør iverksettes og straffesak derved opprettes. Likevel er denne skjønnsfriheten begrenset når lovbryteren er U18. Dessuten vil bruk av tvangsmidler (ransaking) og kroppslig undersøkelse (spyttprøve) innebære at mistenkte prosessuelt får status som siktet, slik at det allerede av den grunn vil være opprettet en straffesak. Utvalget legger derfor til grunn at de fleste narkotikalovbrudd for denne aldersgruppen skal behandles i straffesakssporet. Men en behandling i straffesporet er ikke det samme som at ungdom skal straffes, eller gis strengere reaksjoner enn andre. Ungdom bør tvert imot gis reaksjoner som ikke er straff, men som hjelper ungdommen og forebygger uheldig utvikling.

Etter utvalgets syn er det grunn til å anta at effektiv håndheving vil ha en betydelig forebyggende effekt, både allmenn- og individualpreventivt. Stikkordene er opplevd oppdagelsesrisiko og følbar reaksjon. På denne måten motvirkes en eventuell oppfatning blant ungdom om at bruk og innehav av narkotika reelt er avkriminalisert. Utvalget mener at ransaking bør kunne foretas for å avdekke og sikre bevis for innehav av narkotika, og utvalget foreslår at spyttprøve skal være den primære undersøkelsesmetoden ved mistanke om bruk av narkotika. Denne metoden er enkel, effektiv, rettssikker og lite inngripende.

Møte hos rådgivende enhet

Utvalget foreslår at for personer under 18 år bør normalreaksjonen for bruk av narkotika eller innehav av mindre mengder narkotika til egen bruk, være betinget påtaleunnlatelse (straffeprosessloven § 69) eller straffutmålingsutsettelse (straffeloven § 60), jf. utvalgets utkast til annet ledd i ny § 232a i straffeloven. I begge tilfelle bør det settes særvilkår om møte hos rådgivende enhet for russaker, jf. straffeloven § 37 første ledd bokstav j. Disse enhetene, som ble etablert ved Stortingets behandling av regjeringen Solbergs rusreform i 2021, og som nå er på plass i alle kommuner, kan og bør være en viktig «bro» mellom strafferettsapparatet og hjelpeapparatet. 

En slik reaksjon er ikke formell straff, men møteplikten vil være en følbar konsekvens av lovbruddet.

Etter gjeldende rett er møteplikten oppfylt ved ett oppmøte. Utvalget foreslår at dette endres slik at påtalemyndigheten gis hjemmel til å fastsette en ramme på inntil tre møter. Begrunnelsen er at enhetene kan trenge mer tid enn ett enkeltstående møte for å komme i posisjon til å tilby hjelp overfor unge personer. Enhetene bør kunne frita for ytterligere møter, dersom det ut fra enhetens faglige vurdering i den enkelte sak ikke anses påkrevd med flere møter for å oppfylle formålet med tiltaket. Helsemyndighetene bør utarbeide faglige retningslinjer for vurderingen av om og eventuelt når det bør gis fritak.

De rådgivende enhetene har et ikke ubetydelig handlingsrom ved gjennomføring av møtene. Møtene kan tilpasses den enkeltes behov og situasjon, og enheten både kan og bør motivere den enkelte til å motta videre oppfølging hvis det er behov for det. Enhetene må likevel ha et bevisst forhold til hvor grensen går mellom rådgivning og helsehjelp. Helse- og omsorgsdepartementet bør vurdere å benytte kompetansen i helse- og omsorgstjenesteloven til å gi en forskrift om tjenestens innhold.

Utvalget har kommet til at politiet ikke bør gis hjemmel til å avhente personer som ikke møter etter innkalling. Bruk av tvang i denne situasjonen kan være en uheldig inngang til en behandlingssituasjon og fremstår ikke som fornuftig ressursbruk. Behovet antas også å være lite fordi møtene kan gjennomføres utenfor enhetens faste lokaler, og det legges til grunn at enhetene vil strekke seg langt for å finne praktiske løsninger for å få gjennomført møtene. 

Det vil likevel gi uheldige signaler dersom eventuelle brudd på møteplikten ikke får noen følbare konsekvenser. Bruddmelding bør normalt lede til at straffeforfølgningen tas opp igjen etter straffeprosessloven § 74. Riksadvokaten bør gi retningslinjer for skjønnsutøvelsen ved brudd.

Rusprøve

Utvalget foreslår at bestemmelsen i straffeloven § 37 første ledd bokstav d videreføres slik at påtalemyndigheten kan gi påtaleunnlatelse med vilkår om ruskontroll i mindre alvorlige narkotikasaker. Påtalemyndigheten bør anvende ruskontroll etter § 37 første ledd bokstav d ved overtredelse av straffeloven § 232 a der dette etter en konkret vurdering vil være en forholdsmessig og egnet reaksjon. Betinget påtaleunnlatelse med vilkår om ruskontroll vil i mange tilfeller være en mer hensiktsmessig reaksjon overfor lovbrytere under 18 år som antas å ha et oppfølgingsbehov, enn en reaksjon i form av bot eller påtaleunnlatelse uten vilkår. Det er sentralt i utvalgets vurdering at ruskontroll kan gjennomføres med spyttprøver, som er klart mindre inngripende enn urinprøver. Vilkår om ruskontroll bør normalt kombineres med vilkår om å møte ved rådgivende enhet for russaker, slik at siktede samtidig kan gis tilbud om hjelp.

Det vil etter utvalgets syn normalt ikke være behov for, eller være forholdsmessig, å gjennomføre ruskontroll med lengre varighet enn tre måneder i saker som gjelder mindre narkotikalovbrudd. Dersom det anses nødvendig med en mer langvarig oppfølging, bør andre strafferettslige reaksjoner vurderes, for eksempel å overføre saken til ungdomsoppfølging i konfliktrådet. Når vilkår om rusprøve fastsettes, må påtalemyndigheten angi hvilken type rusprøve som skal avgis, gjennomføringstid og hyppigheten av ruskontrollen. Dette foreslås regulert i påtaleinstruksen, og riksadvokaten bør gi nærmere retningslinjer.

Henleggelse

Dersom det ikke er grunnlag for å treffe en positiv påtaleavgjørelse, må straffesaken henlegges. Henleggelse kan skyldes at lovbruddet ikke kan bevises med tilstrekkelig grad av sikkerhet etter det strenge strafferettslige beviskravet, men kan også skyldes at påtalemyndigheten vurderer at fortsatt forfølgning ikke er i det offentliges interesse, jf. straffeprosessloven § 62a annet og tredje ledd. Utvalget foreslår (i ny § 71d i straffeprosessloven) at også en henleggelse kan kombineres med henvisning til rådgivende enhet for russaker. Dette vil være aktuelt hvis påtalemyndigheten mener at personen trenger helsehjelp og derfor bør settes i kontakt med hjelpeapparatet. Oppfølging av en slik henvisning vil være frivillig, og manglende oppmøte hos rådgivende enhet vil etter utvalgets forslag ikke få strafferettslige konsekvenser.