Professor Morten Holmboe ved Politihøgskolen kommenterer i Rett24 18. juni 2022 mitt notat 12. juni 2022 «Tvangsmidler i narkotikasaker og tanker om den bebudete rusreformen», som Rett24 lenket til 15. juni 2022. Nå noen få bemerkninger til Holmboe:

Ruspolitisk agenda? La oss ikke leke gjemsel. At Riksadvokaten har en ruspolitisk agenda kan det ikke være tvil om. Notatet er en påvisning av hvordan han har «glidd» i stadig mer narkovennlig retning, særlig i brevet 9. april 2021 og – etter tre Høyesterettsdommer 8. april 2022 – brevet 13. mai 2022. Det er verdt å merke seg at Riksadvokatens etablerte måte å kommunisere til etaten er med godt gjennomarbeidete rundskriv, ikke med brev. I mitt notat måtte jeg konstatere at ingen av brevene holder faglige mål.

Holmboe selv? Han engasjerte seg sammen med seks andre lærere ved Politihøgskolen i en kronikk i Aftenposten 30. april 2021 «Rusreformen må bygge på prinsippet om likhet for loven – Arbeiderpartiet har et særlig ansvar for å sikre flertall for rusreformen i Stortinget». Opptrådte de som privatpersoner, nei, som «politiutdannere og politiforskere», men egentlig som om de var et partilag. Attpåtil ga de seg til å fortolke den indre diskusjonen i Arbeiderpartiet. Nei, rolleforståelsen var ikke på topp. Argumentasjonen var ellers helt gjengs og høyst diskutabel og uholdbar når det gjaldt Grunnloven.
Tidligere riksadvokat Tor-Aksel Busch tok i et intervju i Klassekampen 4. april 2021 til orde for at Grunnlovens § 98 ikke sto i veien for en reform spesielt rettet inn mot de rusavhengige. I Klassekampen 16. april 2021 gikk Holmboe og en kollega i en refsende pekefinger-tone ut mot Busch: «Ulikhet for loven, Busch?» Hverken i kronikken 30. april 2021 eller nå nevnte Holmboe det nærliggende alternativ, at en reform forankret i straffutmålingen, ikke byr på noen likhetsproblemer. Det har Høyesterett langt på vei bekreftet i de tre dommene 8. april 2022.

I Rett24 20. mai 2022 har professor Jon Petter Rui betegnet det som et «rot» å si at det ville være i strid med Grunnloven § 98 å skille mellom såkalte rekreasjonsbrukere og tunge rusavhengige: «Grunnloven § 98 forbyr ikke forskjellsbehandling, men å behandle like tilfeller ulikt, uten saklig grunn». Rui omtaler det som «denne feilen». Holmboe & Co. bidro sterkt til dette «rotet» og at Regjeringen ofret de rusavhengige.

Jeg legger til at Holmboe har levert en doktoravhandling med et kriminalpolitisk «mildt» grunnsyn, som jeg deler.

Holmboe – som ansvarlig for straffeprosesslovkommentaren på juridika.no – og henvisningen der til Riksadvokatens brev? Ærlig talt, jeg har i en lovkommentar aldri tidligere sett et brev fra Riksadvokaten opphøyet til rettskilde. Å unnlate å nevne brevet er langt fra å ha «underslått dette sentrale rundskrivet». Nå går Holmboe god for det.

Huitfeldts postulater? Holmboe vet godt at jeg står i en solid tradisjon, mens Riksadvokatens syn er en såkalt «nyvinning» – ikke en positiv karakteristikk blant jurister. Holmboe viser til Hålogaland lagmannsrett dom 14. juni 2022, som har lagt til grunn at Riksadvokatens brev gir uttrykk for gjeldende rett også før det ble sendt ut i april 2021. Men hvordan kan det da ha seg at det nå plutselig dukker opp en rekke helt nye, fra før helt ukjente «ulovligheter»? I Riksadvokatens skriftlige høringsuttalelse til rusreformen 3. juni 2020, fremhevet han nettopp hvor effektiv ransaking med dagens lov var: «I dag vil et slikt funn i seg selv kunne gi grunnlag til ransaking av for eksempel bolig. Slike ransakinger, som har gitt opphav til en mengde beslag, (…) en lang rekke større narkotikasaker (har) startet i små enkeltbeslag». Med Riksadvokaten nye syn ville flere av de største narkotikasakene i Norge hatt en «ulovlig» start. Hålogalands dom er ellers et godt eksempel på en ny form for «salami-juss» som Riksadvokaten har invitert til. Forholdsmessighet er ingen fast størrelse, vurderingen kan ikke relateres til en enkelt «uskyldig» pølseskive injisert med narko, men i forhold til hele pølsa. Lagmannsretten bygger på at hvis røyking er tilstått, så er «saken» dermed oppklart, og at funnet av 1 kilo hasj i boligen var en «ulovlig» ransaking. Forstå det den som kan!

Jeg har søkt å sammenlikne med andre former for kjede-kriminalitet. Hvis politiet finner én flaske metanol-sprit, er ikke «saken» oppklart, «saken» er resten av partiet – politiet må kunne bruke tvangsmidler for å nøste opp kjeden for om mulig finne hele partiet. Men nei, Holmboe er mer opptatt av flaskeeierens rettsikkerhet enn allmuens krav på rettsvern – in casu å hindre at direkte livsfarlig metanol kommer på markedet. Han skriver: «Er virkelig den som kjøper ulovlig tilvirket eller omdestillert brennevin en del av den samme saken som den som produserer eller importerer et stort kvantum og omsetter det?» Juridisk tunnelsyn kaller jeg det. Det er den videre etterforskningen som vil vise hva «saken» er, ikke den første pølseskiva eller flaska, slik har det aldri vært.

Holmboe viser til at Riksadvokaten skriver at mistanke om bruk av ulovlige rusmidler «selvsagt ikke utelukker mistanke om at samme person har begått andre straffbare forhold». Problemet er at brevet er fullt av innbyrdes motstridende formuleringer, der det riktige senere blir «slått i hjel» av uriktigheter – dobbelt kommunikasjon som det er umulig å forholde seg til for utøverne «på gølvet».

Samme straffbare forhold? Holmboe viser til en fengsling i Rt-2008-1030. I fengslingsaker må det utformes en skriftlig siktelse og Høyesterett fant at enten måtte lagmannsretten ha bygget på at det gjaldt fare for «hans egen eventuelle deltakelse i straffbare forhold som han foreløpig ikke er siktet for» eller «at han kan forspille bevis som gjelder medskyldiges straffbare forhold i andre saker», i begge tilfelle hadde lagmannsretten bygget på uriktig lovforståelse. Høyesteretts kjennelse sier derfor ikke annet enn at fengsling ikke kan begrunnes med forhold som ligger utenfor siktelsen. Det har tidligere aldri vært hevdet at politiets ransaking «ute i felt» setter en ramme for «saken», som stenger for bruken av videre tvangsmidler.