– Alvorlige bekymringsmeldinger blir ikke fulgt opp. Jeg tror vi må ha sterkere fokus på statens ansvar etter Grunnloven, sa barneombud Inga Bejer Engh til Rett24 sist uke.

Onsdag tok stortingsrepresentant Kari Henriksen (Ap) uttalelsene opp i Stortingets spørretime, og etterlyste øremerking av stillinger til barnevernet.

Annonse

Er du en fremoverlent jurist med interesse for digitalisering og hjerte for landdyrsektoren?

– Barneombudet mener staten må ta større ansvar for barnevernet. Assisterende riksadvokat peker på at mye av den kriminaliteten vi ser hos ungdom, kunne vært unngått dersom forebyggingen hadde vært bedre. Regjeringen lytter ikke til Barneombudet og andre rapporter om svikt i barnevernet. Hver dag er det barn i barnevernet som ikke får hjelpen de trenger. Så å si alle aktørene sier de trenger flere ansatte i det kommunale barnevernet. Når statsråden nå sier nei til flere øremerka stillinger, hvordan vil han da hjelpe barna, spurte Henriksen.

Barne- og familieminister Kjell Ingolf Ropstad (KrF) svarte at han ikke ønsket sterkere statlig styring av ressursprioriteringene på kommunenivå.

– Det er tverrpolitisk enighet om at det er kommunene som skal ha ansvaret for barnevernet. Det er viktig, fordi det er kommunene som er nærmest til å oppdage barn som har det vanskelig og sette inn riktige tiltak på et tidlig tidspunkt. Representanten ser ut til å mene at statlig styring gjennom øremerking av midler er det eneste som kan hjelpe kommunene med å få på plass bedre forebyggende tilbud. Det er jeg uenig. Jeg mener at en konkret vurdering av bemanning i barnevernet bør tas lokalt, fordi kommunene er best i stand til å prioritere ressurser og tiltak der behovet og nytten er størst, svarte Ropstad.

Barneombudets bekymring fremkom under et seminar NIM og UiO arrangerte i anledningen femårs-jubileet for grunnlovsreformen. Regjeringsadvokat Fredrik Sejersteds hovedkonklusjon var at grunnlovsreformen ikke har gitt de store utslagene i praksis så langt, men det var enighet om barnekonvensjonens innflytelse på norsk rett – i Grunnloven nå representert gjennom § 104 – var blitt mer fremtredende.