Gjennom flere dommer de siste årene har Høyesterett utviklet den strafferettslige læren om passiv medvirkning tilmishandling av barn. Spørsmålet som ble avgjort like før rettsferien, var om en far som ikke var til stede da mor mishandlet deres to spedbarn, kunne straffes for medvirkning.
Utgangspunktet og hovedregelen i norsk rett er at straff for medvirkning krever en aktiv handling fra medvirkerens side, men i den siste dommen presiserer retten at medvirkeransvaret kan oppstå allerede på det tidspunktet en omsorgsperson blir klar over at mishandling skjer. «I dette ligger at omsorgspersonen selv ikke trenger å være vitne til mishandlingen», skriver førstvoterende, Ingvald Falch.
– I denne avgjørelsen har vi fått presisert hvilken kunnskap som kreves hos en passiv medvirker, sier advokat til tiltalte, Øystein Storrvik.
Presiserer kunnskapskravet
I lagmannsrettens avgjørelse ble det lagt til grunn at medvirker kan straffes dersom han «holdt det for mulig» at ektefellen mishandlet dem, og valgte å ikke gripe inn selv om det skulle være tilfelle. Dette avviser Høyesterett, og sier at det ikke er tilstrekkelig at omsorgspersonen «holdt det for mulig» at ektefellen mishandlet barna. Retten skriver derimot at «[d]et må normalt være tilstrekkelig at omsorgspersonen holder det for mest sannsynlig at mishandlingen, eventuelt grov mishandling, foregår».
Følgelig kreves det ikke sikker kunnskap, og Høyesterett fremholder også at kunnskapen ikke trenger å omfatte detaljene i mishandlingen. Bakgrunnen for handleplikt hvor det er overveiende sannsynlighet, er ifølge førstvoterende at slik kunnskap i de fleste tilfeller vil gi en klar oppfordring til å handle for å beskytte barna eller i det minste undersøke situasjonen nærmere.
Ikke til stede
Lagmannsretten hadde lagt til grunn av far ikke observerte noe av ektefellenes mishandling og var fraværende da den skjedde. Høyesterett uttaler da som utgangspunkt at en omsorgsperson som er helt ukjent med mishandlingen, ikke kan straffes for medvirkning.
Lagmannsretten fant det bevist at A holdt det for sikkert eller overveiende sannsynlig at ektefellen grovt mishandlet tvillingene, men likevel unnlot å gripe inn, og kunne dermed dømmes for passiv medvirkning.
– Rettet mot barna
Dommen følger opp en rekke avgjørelser om passiv medvirkning. Under dissens kom Høyesterett i HR-2019-561-A til at en stemor skulle dømmes for passiv medvirkning til farens mishandling av sin egen sønn. I november kom Høyesterett i HR-2019-2205-A enstemmig til at en stefar kan holdes ansvarlig for passiv medvirkning til mishandling frem til selve drapshandling og for unnlatelsen av å skaffe legehjelp etter at datteren var blitt kastet i gulvet. I den nyeste avgjørelsen viser førstvoterende til stefardommen og oppsummerer rettstilstanden slik:
«Den som har omsorgsansvar for barn, kan altså etter omstendighetene holdes strafferettslig ansvarlig som medvirker til gjerningspersonens overgrep. Ansvaret omfatter både ren passivitet og tilfeller hvor vedkommende ikke har gjort nok for å forhindre overgrepet. Det er ikke nødvendig at det lykkes å avverge lovbruddet. Men når det gjelder alvorlige overgrep mot barn, må omsorgspersonen – innenfor det som er rimelig å kreve – i alle fall gjøre noe som er egnet til å motvirke lovbruddet […]»
– Dette innebærer jo en avveining av hensynet til rettssikkerheten for barna mot rettssikkerheten for foreldre og omsorgspersoner, og her har altså Høyesterett prioritert barna, sier Storrvik.
Han gir eksempel på at hvis man bor med noen, og holder det for overveiende sannsynlig, har man en handleplikt og må gjerne kontakte barnevern eller lignende.
– Avgjørelsen er dermed tydelig rettet mot barna, sier han.
.JPG.jpeg?quality=85)
.jpg.jpeg?quality=85)