Dommen Høyesterett avsa torsdag, følger opp flere avgjørelser om unnlatelser og passiv medvirkning til barnemishandling fra de senere årene. Retten konstaterer at det gjennom rettspraksis nå er etablert en plikt man kan straffes for ikke å utøve, dersom et barn man har omsorg for blir utsatt for mishandling.
I dette tilfellet dreide det seg om en kvinne som kom til Norge i 2014, før hennes tre barn kom etter på familiegjenforening to år senere. Det yngste barnet, en jente, var da bare tre og et halvt år gammelt. Lagmannsretten fant det bevist at mishandlingen av de tre barna startet umiddelbart etter ankomst, og at datteren gjennom sine siste to måneder i livet ble offer for omfattende vold fra moren. Obduksjonen viste arrdannelser og knusningsskader.
Kastet i gulvet
Spørsmålet for Høyesterett var om farens passivitet var straffbar. Stefaren gjorde enkelte forsøk på å skjerme barna, men lyktes i liten grad med det. Og da moren en morgen kastet datteren to ganger i gulvet så hardt at barnet ble påført alvorlige hjerneskader, ventet faren i tre døgn før han ringte ambulanse. Jenta døde etter to dager på sykehus.
Under henvisning til blant annet Valdres-dommen fra nå i høst, og særlig dissens-dommen fra stemor-saken i vår, konstaterer Høyesterett at stefaren kan holdes ansvarlig både for passiv medvirkning til mishandling frem til selve drapshandlingen, og for unnlatelsen av å skaffe legehjelp etter at datteren var blitt kastet i gulvet.
Stemor-dommen fra i vår ble avgjort 3-2, og med dette som prejudikat er retten denne gangen enstemmig. Dette til tross for at mishandlingen i dette tilfellet skjedde over bare to måneder, og til tross for hans spredte forsøk på å gripe inn. Det siste var et sentralt poeng for mindretallet i stemor-dommen.
Prejudikatsentusiaster kan også legge merke til at Magnus Matningsdal – som rettsformann – kom i mindretall i stemordommen. Matningsdal er rettsformann også i denne saken, men denne gangen føyer han seg til flertallet. Førstvoterende Knut H. Kallerud gjennomgår både eldre og ny praksis, og skriver:
«Etter dette konstaterer jeg at det er etablert rett at den som har omsorg for et barn, etter omstendighetene kan straffes for ren passivitet. Sagt på en annen måte: Den som har omsorgsansvar for et barn, har plikt til på en eller annen måte å gripe inn overfor mishandling av barnet. Oppfylles ikke denne plikten, kan vedkommende etter omstendighetene holdes strafferettslig ansvarlig som medvirker til gjerningspersonens overgrep mot barnet. Det typiske vil her være en omsorgsperson som er vitne til alvorlig vold eller seksuelle overgrep mot et barn uten å foreta seg noe til tross for at dette var mulig og rimelig å kreve.»
Høyesteretts flertall mener at mishandlingen av de tre barna, sett i konkurrens, tilsier et straffenivå på tre og et halvt års fengsel. Dette er seks måneder mer enn aktors påstand, og flertallet lander etter dette på å utmåle straff i samsvar med påstanden.
Straffedissens
På dette punktet deler imidlertid retten seg. Dommer Ragnhild Noer dissenterer, og stemmer etter en omfattende begrunnelse for kun to års fengsel. Noer skriver blant annet:
«Som førstvoterende har gjort greie for, er hovedregelen at ingen kan straffes for medvirkning uten at man på en eller annen måte har støttet hovedmannen eller oppfordret ham i hans straffbare forsett. Også den som har en særlig oppfordring til å gripe inn, men bare har forholdt seg helt passiv, kan straffes for medvirkning. Men den som aktivt har forsøkt å stanse den straffbare handlingen, har hittil ikke blitt dømt for medvirkning.
Her har det imidlertid skjedd en gradvis utvikling. Høyesteretts dom i stemorsaken, HR-2019-561-A, er et prejudikat for at det i særlige tilfeller er hjemmel for å straffe for medvirkning til mishandling i nære relasjoner, også for den som har prøvd å stoppe mishandlingen.
Man er imidlertid i randsonen for det straffbare her. Den som forsøker å stanse det straffbare, er både strafferettslig og etisk i en annen kategori enn selve mishandleren. Dette må etter mitt syn klart gjenspeiles i straffen.
Jeg tilføyer at rettsavklaringen har skjedd gjennom rettspraksis. Dermed har ikke de rettspolitiske konsekvensene av å straffe i slike situasjoner blitt like grundig vurdert som hvis det hadde vært en vanlig lovgivningsprosess.»
Bergljot Webster stemte med Noers dissens på straffutmålingen.
Barnas mor ble i Frostating dømt til åtte og et halvt års fengsel i samme sak. Hennes straffutmåling var ikke tema for Høyesterett.
Hele dommen kan leses her
