I en avgjørelse fra 2019 la Skatteklagenemnda til grunn at inntekter fra prostitusjon ikke skulle ilegges skatt. Som begrunnelse ble det særlig vist til at det var etablert en praksis med manglende håndheving av skatte- og avgiftsplikt for salg av seksuelle tjenester. Nå har Finansdepartementet instruert Skattedirektoratet til å ignorere avgjørelsen. Prostitusjonsvirksomhet er ikke fritatt fra den generelle skatte- og avgiftsplikten i skatteloven § 5-1 første ledd og merverdiavgiftsloven § 3-1. Et slikt unntak krever lovhjemmel, hevdes det.

Lovgiver har imidlertid, så vidt meg bekjent, aldri tatt konkret stilling til om det er ønskelig å skattlegge prostitusjonsvirksomhet. Derimot har lovgiver klargjort sitt strafferettslige syn på kjøp og salg av seksuelle tjenester.

Det er som kjent lovlig å selge seksuelle tjenester. Å kjøpe slike tjenester og å fremme andres prostitusjon, såkalt hallikvirksomhet, er derimot straffbart etter straffeloven §§ 315 og 316. Innføringen av sexkjøpsforbudet ble begrunnet i et ønske om å ramme kjøp av sex fra ofre for menneskehandel. (Selv om begrunnelsen ikke treffer for alle, var dette lovgivers vilje.) Samfunnet skulle stå bak de prostituerte i solidaritet og beskytte dem mot utnytting. Og lovgivningen skulle innrettes slik at de prostituerte ble hensyntatt i størst mulig grad.

Flertallet i justiskomitéen skrev: «Et lovforbud mot kjøp av seksuelle tjenester vil kunne bidra til å endre og bevisstgjøre sex-kjøperens holdninger. På denne måten viser vi at vi som samfunn tar avstand fra at menneskers kropp skal kunne kjøpes.»

At staten gjennom skatteseddelen skal tjene penger på inntekter som stammer fra kjøp av menneskers kropp, harmonerer dårlig med uttalelsen til Justiskomiteen. En nærliggende konsekvens av skattlegging er at prostituerte må øke salget av seksuelle tjenester for å hente inn igjen skatten. Det kan også hevdes at skattleggingen bidrar til å legitimere prostitusjon som alminnelig næringsvirksomhet, til tross for at lovgiver ser prostitusjon i nær sammenheng med menneskehandel på strafferettens område. Dessuten kan skatte- og avgiftsplikt medføre at vold og overgrep ikke anmeldes, noe Skatteklagenemnda la vekt på.

Videre er det et paradoks at prostitusjonsinntekter er gode nok for staten ved skattlegging, men ikke for etablering av erstatningsrettslig vern. I 2017 la Høyesterett (HR-2017-2352-A) til grunn (3-2) at fremtidig, kortvarig inntektstap fra prostitusjon, ikke ga krav på erstatning på lik linje med andre inntekter. Inntektstapene oppstod som følge av skader og traumer etter at kvinnene var blitt utsatt for voldelige ranshandlinger. Flertallet mente at det ikke kunne bygges et rettskrav på tap av inntekten, fordi rettskravet forutsatte fremtidige straffbare handlinger fra sexkjøpers side. En lovregel som inkluderer skatte- og avgiftsplikt for prostitusjon, vil også forutsette at fremtidige straffbare handlinger må begås for at det skal oppstå et rettskrav på inntektene.

Argumentene over er fremmed på skatterettens område. I skatteretten legges det vekt på at personer med lik skatteevne skal skattes likt, og at alle som kan, skal bidra til fellesskapets løsninger som en også nyter godt av. Det er også en viss tradisjon i skatteretten for at inntekter fra straffbar virksomhet kan beskattes.

Skatterettslige hensyn taler isolert sett for beskatning. Skatteretten bør likevel ikke operere i et vakuum, og staten bør unngå å tale med to tunger. Dersom det kreves lovhjemmel for å tolke generelle skatteregler innskrenkende til gunst for borgeren, stenges døren for konsistens- og verdibasert argumentasjon i skatteretten.

Tematikken reiser prinsipielle problemstillinger. Det er på høy tid at lovgiver utreder spørsmålet om skatte- og avgiftsplikt for prostitusjonsinntekter.

Til syvende og sist handler det om skattemyndighetenes integritet.