Norsk barnevern diskuteres heftigere enn noen gang. Frontene er steile og dialogen krevende når foreldre og barns rettigheter settes opp mot hverandre. En rekke advokater hevdet i Dagbladet 6. juli 2020 at det ikke er tvil om at Høyesterett i sine dommer av 14. mars 2020 har hevet terskelen for omsorgsovertakelser. Høyesterett skal ha foretatt en «rettslig saltomortale» og «strammet skikkelig inn» slik at barn nærmest må oppleve livstruende overgrep eller fare før omsorgen kan overtas av det offentlige.  

I en kommentar på Rett24 den 14. juli 2020 etterlyser advokat Herdis Helle avklaringer fra nasjonale myndigheter. Hun har rett i at usikkerhet på dette punktet er svært problematisk. En usikkerhet som kan ramme mange sårbare barn.

Bakgrunnen for at Høyesterett tok tre barnevernssaker til behandling, er at Norge er dømt sju ganger i Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD). Dette er alvorlig, og vår øverste domstol har gitt viktige signaler som har betydning for norsk barnevern. Signalene er fulgt opp av Barne- og familiedepartementet i brev av 10. juni til alle landets kommuner. Vår vurdering er at presiseringene er gode og vil bidra til å løfte kvaliteten og rettsikkerheten i norsk barnevern. Bufdir har derfor planlagt 95 kurs denne høsten, hvor de fleste ansatte i norsk barnevern vil få opplæring i hva presiseringene fra Høyesterett betyr.

EMD kritiserer ikke terskelen for omsorgsovertakelser

Ingen av dommene mot Norge har problematisert terskelen for omsorgsovertakelser. Tvert imot har den øverste europeiske domstolen vært tydelig på at Norge har stor frihet til selv å bestemme når det er riktig og nødvendig å overta omsorgen for barn uten at det kommer i konflikt med EMK artikkel 8 og retten til et familieliv.

 Av storkammerets avgjørelse i Strand Lobben mot Norge (avsnitt 211) fremgår:

«The Court thus recognises that the authorities enjoy a wide margin of appreciation in assessing the necessity of taking a child into care.»

Dersom det er slik at Høyesterett har hevet terskelen, er ikke årsaken dommene mot Norge i EMD.

Begrepsbruk kan forvirre

Usikkerhet og diskusjon har oppstått etter at Høyesterett i HR 2020-661-S slo fast at inngrep på grunnlag av de materielle vilkårene i barnevernloven § 4-12 må være i samsvar med kravet om «very exceptional circumstances». Dette er en beskrivelse av en terskel som har vært brukt av EMD når det vurderes å iverksette tiltak som bryter familiebåndene. Høyesterett har tidligere pekt på at begrepet har sin parallell i «spesielle og sterke grunner» som terskel for å nekte samvær mellom barn og foreldre etter en omsorgsovertakelse (HR-2017-02015-A).

I Strand Lobben mot Norge (avsnitt 207) er følgende tydeliggjort:

«It follows that family ties may only be severed in very exceptional circumstances and that everything must be done to preserve personal relations and, if and when appropriate, to “rebuild” the family (see Gnahoré, cited above, § 59).»

EMD sine formuleringer og begrepsbruk har imidlertid variert. Ofte er utrykket brukt om tiltak som innebærer ytterligere restriksjoner etter en omsorgsovertakelse. Typisk adopsjon og nekt av samvær, men også i andre tilfeller er utrykket brukt. Den varierende begrepsbruken kommenterer også Høyesterett i HR-2020-661-S (avsnitt 102).

EMD sine uttalelser i Strand Lobben mot Norge (avsnitt 207) om at «severing those ties means cutting a child off from its roots” taler for at begrepet i denne sammenheng handler om ytterligere tiltak av inngripende art etter en omsorgsovertakelse. Særlig i lys av at målsetningen om gjenforening av barn og foreldre tydelig er løftet frem av EMD kan det vanskelig legges til grunn at en omsorgsovertakelse innebærer at barnet avskjæres fra sine røtter.

Begrepsbruken har uansett bidratt til undring og diskusjon av hvor terskelen for omsorgsovertakelser nå ligger.

Samsvar med EMK

Høyesterett drøfter grundig om det er motstrid mellom EMK og norsk regelverk, og i avsnitt 56 i HR-2020-662-2 er man tydelig på at barnevernloven § 4-12 er i samsvar med kravene i EMK.

Med mindre det foreligger forhold som er spesielle og alvorlige verken kan eller skal omsorgen for barn overtas i Norge.  Dette har lovgiver i barnevernloven § 4-12 utformet som et krav om at omsorgen kun kan overtas dersom det foreligger alvorlig omsorgssvikt, og at det ikke vil være mulig å etablere tilfredsstillende omsorgsbetingelser for barnet med hjelpetiltak. En omsorgsovertakelse skal altså være forbeholdt de virkelig alvorlige situasjonene, og terskelen i barnevernloven er svært høy. I lys av dette er det ikke oppsiktsvekkende at Høyesterett konkluderer med at det er samsvar mellom ordlyden i barnevernloven og et krav om at det må foreligge helt spesielle forhold (very exceptional circumstances) før omsorgen kan overtas.

Dersom Høyesterett hadde hatt en intensjon om å heve terskelen for omsorgsovertakelser ville vi forventet en grundig drøftelse av dette spørsmålet opp mot EMD praksis. En slik endring ville hatt stor betydning for barnevernet i Norge, og måtte også drøftes grundig opp mot Norges forpliktelser etter barnekonvensjonen. En slik drøftelse glimrer med sitt fravær. Det kan med andre ord ikke legges til grunn at Høyesterett har hatt til hensikt å skjerpe vilkårene for omsorgsovertakelser. Å hevde at terskelen for omsorgsovertakelser er hevet til et nivå som tidligere har kunnet rettferdiggjøre adopsjon eller nekt av samvær vil neppe gi særlig gjenklang. At terskelen for omsorgsovertakelse ikke er nærmere omtalt brevet fra Barne- og familiedepartementet må ses på som en bekreftelse av at departementet ikke vurderer rettstilstanden som endret.