De siste tiårene har privatretten gjennomgått en stille, men merkbar forvandling. I internasjonal rettsvitenskap har et begrep fått økende oppmerksomhet: The New Private Law. Bak navnet ligger en bred faglig bevegelse som forsøker å fornye hvordan vi forstår, underviser og utvikler privatretten – i lys av nye samfunnsforhold, teknologiske endringer og økende bevissthet om rettens verdimessige grunnlag.

Hva er «The New Private Law»?

The New Private Law (NPL) er ingen ny «skole» i streng forstand, men snarere en samling av tilnærminger som søker å fornye privatretten som vitenskap og praksis. Bevegelsen vokste frem i USA fra rundt 2010, med sentrale navn som Henry E. Smith, John C. P. Goldberg, Andrew S. Gold og Emily Sherwin. Deres utgangspunkt var en felles misnøye med hvordan privatretten ble analysert – enten som et rent instrument for økonomisk effektivitet (slik rettsøkonomien ofte gjør), eller som et løsrevet system av tradisjonelle rettsdogmatiske «lærer» uten større samfunnsmessig kontekst.

NPL søker å bygge bro mellom disse to ytterpunktene. I stedet for å forstå privatretten utelukkende som virkemiddelbruk (ut fra nyttehensyn) eller som plikt (regelbunden rettsdogmatikk), vil man undersøke hvordan ulike verdier – effektivitet, rettferdighet, rimelighet, autonomi og ansvar – samvirker. Et hovedmål er å gjenreise privatretten som et selvstendig, men dynamisk felt: Ikke underordnet offentlig politikk, men heller ikke isolert fra samfunnets behov og endringer.

Hva er egentlig «nytt»?

Når alt kommer til alt, er mye av det NPL står for, gjenkjennelig fra den klassiske privatrettens idéverden: respekten for avtaler, eiendomsrett, erstatningsansvar og balanse mellom parter. Det «nye» ligger snarere i hvordan disse verdiene analyseres og begrunnes. Tre hovedtrekk kan nevnes:

1.  Helhetsperspektivet.

I stedet for å se kontraktsrett, erstatningsrett og tingsrett som adskilte felt, legger NPL vekt på deres felles grunnlag – samhandlingen mellom private parter og de institusjonelle mekanismene som gjør denne samhandlingen mulig.

2.  Normativ bevissthet.

Privatretten skal ikke bare beskrives, men også vurderes. Hva er rettferdig? Hvilke hensyn bør veie tyngst når reglene utformes eller tolkes? Dette åpner for verdimessig refleksjon også i rettsdogmatisk forskning.

3.  Institusjonell realisme.

NPL er opptatt av hvordan rettsregler faktisk virker i praksis – hvordan domstoler resonnerer, hvordan markeder og sosiale normer påvirker rettens gjennomslag, og hvordan lovgivning og rettspraksis henger sammen.

Paralleller i norsk privatrett

Mye av dette klinger kjent for jurister i Norden. Skandinavisk rettstenkning har lenge vært pragmatisk, empirisk og nyansert i forholdet mellom teori og praksis. Likevel ser vi flere norske utviklingstrekk som gir NPL-spørsmål ny aktualitet, blant annet innen fast eiendoms tingsrett. Høyesterett har i flere dommer de senere årene lagt vekt på verdiskaping og effektiv ressursbruk som (om enn underforstått så langt) reelle hensyn, særlig i saker der brukskonflikter eller økonomiske interesser må avveies.

Et eksempel er er E18-dommen (HR-2024-1717-A), som gjaldt støyulemper ved en ny motorvei. Selv om saken handlet om ekspropriasjon og erstatning, påpekte Høyesterett at den rettslige rammen ikke fullt ut fanget opp de samfunnsøkonomiske realitetene ved slike tiltak – og ba lovgiver vurdere et bredere erstatningsrettslig interessevern. Dommen signaliserer en erkjennelse av at rettsregler må utvikles i lys av samfunnets behov for effektiv og bærekraftig ressursbruk – et sentralt poeng i NPL.

Kontraktsrett og forbrukerbeskyttelse

Et annet felt der NPL-perspektivet kaster nytt lys, er kontraktsretten. Den tradisjonelle læren bygger på frivillighet og likeverd, men i dagens digitaliserte markeder er forutsetningene endret. Standardiserte avtaler, algoritmestyrte priser og skjult databruk skaper asymmetri mellom partene.

Her vil NPL be oss spørre: Hva betyr «avtalefrihet» når den ene parten ikke forstår hva hun sier ja til? Hvordan kan kontraktsretten bevare sin legitimitet når makt og informasjon er skjevt fordelt? Hvordan balansere autonomi med beskyttelse?

Også erstatningsretten møter nye spørsmål som minner om NPLs agenda. Hva slags ansvar bør gjelde når skade skjer gjennom automatiserte prosesser, algoritmer eller AI-beslutninger? Når er det rimelig å holde en aktør ansvarlig, og hvordan må vi forstå «skyld» og «årsak» i slike sammenhenger?

NPL åpner for å tenke mer institusjonelt: Ikke bare hvem som er skyld i det konkrete tilfellet, men hvordan ansvarsreglene påvirker adferd, tillit og samfunnsøkonomisk risiko.

Samtidig står norsk rettstradisjon godt rustet: Den pragmatiske, empiriske og reelle-hensynsorienterte tenkemåten i norsk rett passer godt med NPLs ånd. Men der NPL bringer noe nytt, er i systematikken og selvbevisstheten – en vilje til å gjøre disse refleksjonene eksplisitte og teoretisk forankret.

Et norsk «New Private Law»-øyeblikk?

Mange tegn tyder på at en slik fornyelse allerede er i gang innen norsk rettsvitenskap. Det forskes mer empirisk og rettsøkonomisk på norske rettsinstitusjoner. Det undervises mer tverrfaglig. Og i rettspraksis finner vi (om enn ofte underforstått) økende vekt på effektivitet, verdiskaping og reelle samfunnshensyn – uten at det går på bekostning av rettssikkerheten.

Kanskje står vi foran en ny fase i norsk rettsvitenskap, der vi i større grad erkjenner privatrettens rolle som dynamisk institusjon for samarbeid, verdiskaping og rettferdighet.