I sin replikk publisert 15. mai anklager Professor emerita Anne Robberstad oss for å «mane frem absurde konsekvenser» av den britiske høyesterettsdommen, og for ikke å skille mellom politiske målsetninger og «den harde jus». Et sentralt premiss i Robberstad sitt svar er at rettslig anerkjennelse av transpersoners kjønnsidentitet og rett til vern mot diskriminering nødvendigvis innebærer at man ofrer rettighetene til ciskvinner. Denne analysen overser at det ofte er en nær sammenheng mellom de formene for trakassering og diskriminering som transkvinner og ciskvinner opplever – og at en ren biologisk fortolkning av kjønn har negative konsekvenser for begge grupper av kvinner. Kort forklart, trans- og kvinnerettigheter utelukker ikke hverandre.
Konsekvensene av høyesterettsdommen
Virkningen av høyesterettsdommen er, som vi skriver i vår kommentar, at begrepene «mann» og «kvinne» i den britiske likestillingsloven skal forstås biologisk. Avgjørelsen har skapt stor bekymring for hvordan transpersoners rett til vern mot vold, trakassering og diskriminering skal ivaretas. Eksempelvis har det blitt pekt på at det å henvise personer som har levd, og som oppfattes, som kvinner i flere tiår til toaletter og garderober for menn, utgjør en stor sikkerhetsrisiko for dem. Et annet eksempel er at britisk trafikkpoliti har gitt uttrykk for at kroppsvisitering av transkvinner i framtiden vil bli utført av mannlige politibetjenter. Hvorvidt dette er i samsvar med menneskerettighetene er det enn så lenge ikke foretatt noen vurdering av.
Selv om høyesterettsdommen dermed ser ut til å legge en stringent og konsekvent biologisk fortolkning av kjønnsbegrepene til grunn, åpnes det imidlertid samtidig for at man også kan utelukke transpersoner fra tilgang til kjønnsspesifikke rom i tråd med biologiske kjønn. Dette følger direkte av dommen, og er lagt til grunn i midlertidige retningslinjer fra den britiske likestillings- og menneskerettighetskommisjonen (EHRC). I dommen står det blant annet at transmenn etter omstendighetene kan utelukkes fra kvinnespesifikke tjenester, som for eksempel rådgivningstjenester for ofre av seksuell vold, dersom kjønnsbekreftende behandling har gitt dem «et maskulint utseende». Retningslinjene utvider dette til også å kunne gjelde bruk av toaletter og garderober. I slike situasjoner er det altså ikke personen sitt biologisk kjønn som legges til grunn, ei heller deres kjønnsidentitet, men derimot deres kjønnsuttrykk. Konsekvensen blir at transpersoner i slike tilfeller hverken vil ha rett til å bruke tjenester eller rom i samsvar med sin kjønnsidentitet eller i samsvar med biologisk kjønn.
Motsetning mellom interessene til ciskvinner og transkvinner?
Som eksempelet viser, er det ofte en nær sammenheng mellom diskrimineringsgrunnlagene kjønn, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk. I forbindelse med vedtakelsen av den norske likestillings- og diskrimineringsloven om seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk (SSK-loven) i 2013, pekte departementet på at diskriminering på grunn av kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk henger sammen med brudd på normer og stereotyper for hvordan kvinner og menn skal se ut og oppføre seg. Eksempelvis er feminine menn og maskuline kvinner mer utsatt for diskriminering enn andre.
Den britiske høyesterettsdommen kan forsterke slike former for diskriminering, ettersom dommen forutsetter at man skal bevise at man er en mann eller kvinne, biologisk sett. Dette rammer både ciskvinner og transkvinner som utfordrer normene for hvordan kvinner skal uttrykke kjønn. Som eksempel har den britiske parlamentarikeren Kate Osborn uttrykt bekymring i etterkant av høyesterettsdommen for at hun som en maskulin ciskvinne i enda større grad enn før vil oppleve feilkjønning og trakassering når hun skal benytte seg av offentlige toalettfasiliteter.
Fremstillingen av at det er en iboende motsetning mellom trans- og kvinnerettigheter er blitt et stadig vanligere virkemiddel i politiske diskusjoner. Ser man til “den harde jus” underbygger tvert imot både norske rettskilder og internasjonale menneskerettighetskonvensjoner at vern mot diskriminering på grunnlag av en persons kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk kan bidra til å fremme alle kvinners interesser og rettigheter – noe det fortsatt er et behov for.
