Justis- og beredskapsdepartementet sendte i fjor høst ut forslag til ny voldsoffererstatningslov på høring. Flere høringsinstanser har hatt innvendinger mot forslaget om at voldsutsatte i saker som henlegges av politiet, må gå til sivilt søksmål og få dom for erstatningskravet før de kan få utbetalt erstatning fra staten. Det hevdes at dette vil svekke ordningen og at langt færre vil få voldsoffererstatning dersom endringen blir gjennomført.

Les: – En betydelig svekkelse av de voldsutsattes rettigheter

På hjemmesiden til et anerkjent advokatfirma fremkommer blant annet følgende under temaet voldsoffererstatning:

At beviskravet for å få voldsoffererstatning er langt lavere enn for å idømme straff, er en svært praktisk og gunstig regel for voldsofre. Det får den konsekvens at man som regel har erstatningskravet ovenfor Kontoret for voldsoffererstatning i behold selv om politiet henlegger straffesaken, eller at det blir frikjennelse av straffekravet i retten.

Jeg vil trekke frem tre momenter for hvorfor dette utsagnet er problematisk.

For det første er påstanden om at man som regel har erstatningskravet i behold selv om straffesaken er henlagt, misvisende. Det stemmer at voldsoffererstatningsmyndighetene i dag utbetaler voldsoffererstatning i henlagte saker og i tilfeller hvor det ikke er dom for erstatningskravet. Dette skjer imidlertid langt sjeldnere enn det gis uttrykk for i media, gjennom høringsuttalelser og av enkelte advokater. Realiteten er at det i dag utbetales voldsoffererstatning i ca. 20 prosent av de sakene som er henlagt på bevisets stilling.  Det medfører altså ikke riktighet at «man som regel har erstatningskravet i behold selv om straffesaken er henlagt».

For det andre er påstanden om at erstatningskravet er i behold «overfor Kontoret for voldsoffererstatning» problematisk. Det er et grunnleggende prinsipp i all erstatningsrett at skadevolder skal gjøre opp for seg. Voldsoffererstatningsordningen var aldri ment å skulle overta skadevolders økonomiske erstatningsansvar. Den var, og er fortsatt ment å være, et sikkerhetsnett i de tilfeller hvor skadevolder ikke kan gjøre opp for de økonomiske konsekvenser den straffbare handlingen har fått for skadelidte. Utsagnet gir imidlertid inntrykk av at Kontoret for voldsoffererstatning som regel er ansvarlig for å utbetale voldsoffererstatning i de tilfeller hvor påtalemyndigheten ikke har funnet tilstrekkelig bevisgrunnlag for å ta ut tiltale mot den oppgitte skadevolder.

Dette bringer meg over på advokatfirmaets uttalelse om at beviskravet for å få voldsoffererstatning er langt lavere enn for å idømme straff. Som det korrekt nevnes på advokatfirmaets hjemmeside er beviskravet i voldsoffererstatningssaker klar sannsynlighetsovervekt. Dette innebærer at det skal mindre til for å bli dømt til å betale erstatning enn for å bli straffedømt, men det innebærer ikke at beviskravet for å få voldsoffererstatning er langt lavere enn for å idømme straff, slik det hevdes. Denne typen unyanserte fremstillinger av lovverket og dets praktiske funksjonalitet skaper urealistiske forventninger og forhåpninger hos en allerede utsatt gruppe mennesker.

Og sist, men ikke minst - utbetaling av voldsoffererstatning i henlagte saker har en side mot uskyldspresumsjonen i Den europeiske menneskerettighetskonvensjon artikkel 6.2 som knesetter det grunnleggende prinsippet om at enhver er uskyldig inntil det motsatte er bevist. Prinsippet innebærer at dersom man blir frifunnet/straffesaken henlegges kan man heller ikke behandles som skyldig. Dette prinsippet utfordres ved at man kan idømmes erstatningsansvar selv om man er strafferettslig frifunnet. Det stilles derfor strenge krav til at domsgrunnene i erstatningssaken ikke konstaterer strafferettslig skyld og at domsgrunnene klart skiller mellom det strafferettslige og det erstatningsrettslige beviskravet.

Gjennom Kontoret for voldsoffererstatnings behandling av søknader om voldsoffererstatning i saker henlagt på bevisets stilling overlates det i prinsippet til forvaltningen å trekke opp den strafferettslige grensen i praksis. Den oppgitte skadevolder har ingen mulighet til å forsvare seg mot den beskyldningen det ligger i at det utbetales erstatning fra staten for en straffbar handling vedkommende ikke er dømt for. En voldsoffererstatningsordning bør ivareta både den voldsutsatte og den som er beskyldt for en straffbar handling på en god og rettssikker måte.