I kjølvannet av et VG-oppslag om at Knut Hamsuns etterkommere vurderte rettslige skritt for å hindre et forlag i å utgi en lydbokversjon av Hamsuns roman Sult, lest med en KI-generert etterligning av Hamsuns egen stemme, har det i Rett24 blitt publisert to innlegg som diskuterer sakens rettslige sider.

Olav Torvund argumenterte i et innlegg her - etter mitt syn godt og korrekt – for hvorfor forlagets utgivelse var en ytring som det mangler lovhjemmel for å forby. I et senere innlegg her argumenterer Morten Smedal Nadheim for at Torvunds konklusjon ikke nødvendigvis er korrekt.

Grunnloven

Forutsetningen for Torvunds behandling er at forlagets valg av stemme – en KI-generert etterligning av Hamsuns egen stemme – også inngår i forlagets ytringsfrihet, slike at kravet i Grunnloven § 100 om lovhjemmel for å innskrenke ytringsfriheten gjelder også dette formvalget. Jeg oppfatter Nadheims innlegg slik at han utfordrer dette premisset. Han vil skille mellom innholdet i (lyd)boken («budskapet», som han skriver) og valget av stemme for opplesning av innholdet, og oppsummerer dette poenget slik:

«Det er neppe slik at stemmen som er brukt for å fremsette ytringen alltid er en del av ytringen, på en slik måte at også muligheten til å bruke stemmen skal være vernet av Grunnloven § 100.»

Med utgangspunkt i denne forståelsen av ytringsfriheten, bygger Nadheim sitt videre innlegg på at det ikke stilles krav om noen positiv lovhjemmel for å gi Hamsuns etterkommeres et rettskrav mot forlaget den aktuelle saken.

Denne forståelsen av Grunnloven § 100 og ytringsfriheten er imidlertid etter mitt syn feilaktig.

I forarbeidene til Grunnloven § 100 går det klart frem at ytringsfriheten slik den er definert i bestemmelsens ordlyd, også omfatter friheten til å bestemme «når hvor og hvordan» [min utheving] man vil ytre seg, jf. NOU 1999:27 punkt 10.3.3.1. Det vil si at også ytringens form og middel omfattes.

EMK

Også Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 10 omfatter vern av både ytringers innhold og ytringers form, noe som er slått fast i en rekke avgjørelser fra Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD), jf. for eksempel sakene De Haes og Gijsels mot Belgia, Jersild mot Danmark og Oberschlick mot Østerrike (nr. 1).

Det er også en logisk selvsagt del av ytringsfriheten. Skal en ytrer kunne nå sitt ønskede publikum med ytringens budskap, er det selvsagt ikke likegyldig i hvilken form eller ved hvilke midler ytringen formidles.

Når også valg av stemme i lydbokutgivelsen utvilsomt er omfattet av ytringsfriheten, oppstiller Grunnloven § 100 (og EMK artikkel 10) som et grunnleggende vilkår for å innskrenke denne friheten, at det foreligger hjemmel i lov (i tillegg til at inngrepet må kunne begrunnes som nødvendig og forholdsmessig for å ivareta de legitime formål en slik eventuell lovhjemmel skal fremme).

Skuespill

Som Torvund redegjør godt for i sitt innlegg, finner man ingen slik lovhjemmel i dette tilfelle, særlig ikke når Hamsun selv for lengst er død (1952) og vernetiden for alle hans opphavsrettigheter er utløpt (2022).

Og godt er det. Det ville ha blitt et nokså fattig kulturliv, dersom man i kunstnerisk formidling av virkeligheten ikke kunne la for eksempel skuespillere (med eller uten hjelp av KI eller annen teknologi) etterligne utseende, stemme, væremåte og andre karakteristika hos de levende eller historiske personer som de portretterte, uten å ha samtykke fra vedkommende eller dennes etterkommere.