Sist Høyesterett behandlet dette spørsmålet, i fjor sommer, endte det med en 4-1 dissens i favør staten (HR-2019-1226-A). Da dreide det seg om DNA-registrering for skattesvik. Nå har ankeutvalget besluttet å slippe inn en nok sak om DNA-registrering, denne gang for promillekjøring.
Saken handler om hvorvidt en promilledom på 18 dagers fengsel er nok til DNA-registrering. Gulating lagmannsrett svarte før jul ja på dette spørsmålet, under henvisning til skattesvikdommen fra i fjor, og skrev:
«Lagmannsretten forstår det slik at Høyesterett i avsnitt 93 og 94 har tatt det generelle standpunkt at lovbrudd som faller inn under de rammer lovgiver har satt for når registreringsadgang inntrer, er av slik alvorsgrad at EMK gir anledning til registrering. Ingen steder i Høyesteretts drøftelse, eller i noen lovforarbeider, kan lagmannsretten se spor etter vurderinger i retning av at den konkrete utmålingen av straffens lengde skal være et parameter for når registrering kan finne sted eller ikke.»
Siden denne dommen ble avsagt i desember, er det imidlertid kommet to flunkende nye DNA-registerdommer fra Strasbourg. Den ene av de to handler om nettopp promillekjøring, og her ble Storbritannia felt for krenkelse av EMK artikkel 8 om privatlivets fred.
Rett24 omtalte dommene fra februar her
I dommen fremhevet EMD at britiske domstoler ikke hadde drøftet lovbruddets karakter, ut over at promillekjøring kan gi fengselsstraff. Retten skrev:
«(...) the Court finds that the indiscriminate nature of the powers of retention of the DNA profile, fingerprints and photograph of the applicant as person convicted of an offence, even if spent, without reference to the seriousness of the offence or the need for indefinite retention and in the absence of any real possibility of review, failed to strike a fair balance between the competing public and private interests.»
Mindretallet i høyesterettsdommen fra i fjor, som godtok DNA-registrering for skattesvik, bestod av Wenche Arntzen. I sin enslige dissens skrev hun:
«Så lenge lovbruddets karakter verken har betydning for den initielle registreringen eller for muligheten til å få registreringen slettet, etterlates tvil om registreringen er tilstrekkelig relevant og nødvendig ut fra formålet. Når det i tillegg er åpnet adgang til å bruke DNA-registeret til rent sivile formål, finner jeg at grensene for det uforholdsmessige er overskredet.»
Med den siste setningen siktet Arntzen muligens til ankeutvalgets kjennelse fra 2018, der det ble gitt tillatelse til å bruke politiets DNA-register i en farskapssak. Også denne avsagt under dissens, da fra dommer Arnfinn Bårdsen.
Gulatings avgjørelse i promillesaken finner du her.
