K.O. og V.M. vs Norge var den første barneverndommen som ble avsagt i EMD etter fellelsen i storkammerdommen Strand Lobben. Resultatet ble at Norge ble frikjent for selve omsorgsovertakelsen, men felt for samværsreguleringen i etterkant.
Dommen ble avsagt i såkalt kammer, som i utgangspunktet er den ordinære sammensetningen når menneskerettsdomstolen avsier dommer. Slike dommer kan imidlertid ankes, ved at en av partene ber om at den bringes inn for storkammer. Slike anker slipper sjelden inn til behandling, men det var altså dette som skjedde i Strand Lobben-saken, etter at Norge først var blitt frikjent i kammer, under dissens.
I K.O. og V.M. vs Norge konstaterte EMD at norske myndigheter hadde gjort et tilstrekkelig grundig arbeid før det ble besluttet omsorgsovertakelse. Retten skrev:
«Having regard to the detailed reasons given by the County Social Welfare Board and the City Court, the Court is satisfied that the authorities conducted an in-depth examination of the factors relevant to the case. Bearing in mind the margin of appreciation to be afforded to the domestic authorities in cases concerning placement in foster care, the Court finds that relevant and sufficient reasons were adduced for taking A into public care and that the interference with the applicants’ right to family life was not in that regard disproportionate.»
Selv om Norge ble felt for krenkelse av EMK art 8 for graden av samvær etter omsorgsovertakelsen, ønsket klager å få behandlet selve omsorgsovertakelsen på nytt i storkammeret. Men EMD ser altså ikke grunn til å prøve denne vurderingen på nytt, fremgår det av torsdagens pressemelding. Avgjørelsen er ikke begrunnet.
