Paradokset med frifinnelser i kombinasjon med erstatningsansvar har i tiår vært en gjenganger både i rettssalene og i offentlig debatt. Ikke minst i kjølvannet av Karmøy-saken fra 1998, der den uriktig tiltalte fetteren ble dømt til å betale oppreisning til de etterlatte – en dom som i dag er omgjort.
Fetteren klaget den gangen til EMD, som i 2003 kom til at premissene i lagmannsrettens dom inneholdt en formulering som gikk for langt i å gi assosiasjoner til straffskyld. Premissenes utforming innebar dermed en krenkelse av uskyldspresumsjonen i EMK artikkel 6.
Siden den gang har Høyesterett flere ganger opphevet avgjørelser der enkeltformuleringer om det sivile erstatningsansvaret er funnet å minne for mye om straffskyld.
Som for eksempel her, i 2018: Samlet sett en krenkelse av uskyldspresumsjonen
Ny storkammerdom
Nå kan det imidlertid virke som om Høyesterett tenker gi domstolene noe mer spillerom i hvordan de stokker ordene i slike avgjørelser. Settingen er altså at en tiltalt frifinnes strafferettslig, men dømmes sivilrettslig. I en kjennelse ankeutvalget avsa mandag, skriver Høyesterett:
«Ankeutvalget viser til at EMD i storkammerdom 11. juni 2024 Nealon og Hallam mot Storbritannia [EMD-2019-32483-G]1 har behandlet spørsmålet om hva som skal til for ikke å krenke uskyldspresumsjonen i saker som dette. EMD understreker at domstolen ved vurderingen av om det har funnet sted en krenkelse nå legger noe mindre vekt på uheldige enkeltstående utsagn og noe mer vekt på en helhetlig bedømmelse av den nasjonale avgjørelsen.»
I den aktuelle storkammerdommen, der den gamle norske Karmøy-saken er en av mange dommer det vises til, skriver EMD at premissene for slike sivile domfellelser bare krenker uskyldspresumsjonen hvis de utgjør en «imputation» av straffskyld. Avgjørelsen definerer deretter «imputation» slik:
«To impute criminal liability to a person is to reflect an opinion that he or she is guilty to the criminal standard of the commission of a criminal offence (...), thereby suggesting that the criminal proceedings should have been determined differently.
This approach reflects the fact that at national level judges may be required, outside the context of a criminal charge, to sit in cases arising out of the same facts as a previous criminal charge which did not result in a conviction. (...)
A person who was acquitted or in respect of whom criminal proceedings were discontinued will remain subject to the ordinary application of domestic rules as to evidence and the standard of proof outside criminal trials.»
Et mindretall på fem dommere dissenterer fra denne beskrivelsen, og skriver:
«Overall, the approach of the majority is restricted solely to the positive imputation of guilt, in other words, there will only have been a violation where there has been an imputation of criminal liability, that is, where the wording in the decisions casts doubt on the applicants’ innocence (see paragraphs 164 and 167 of the present judgment). This risks rendering Article 6 § 2 theoretical and illusory, as it implies that, so long as no wording to the effect that the applicant is guilty or not innocent is included in decisions, there will be Convention-compliance, regardless of the reality of the decision-making process.»
– Leser ikke det samme
Faktum i EMDs plenumsdom fra i fjor, handlet egentlig om to menn som ble frikjent etter mange år i fengsel, og ordlyden i avslaget de fikk på sine søknader om oppreisning for urettmessig straffeforfølgning. Storkammeret drøfter deretter, i et slags obiter dictum, situasjoner
- der en frikjent dømmes til oppreisning etter sivile beviskrav, og
- der en frikjent person forfølges med disiplinærtiltak.
Et sentralt punkt i dommen er at EMD endrer dagens praksis, der man har stilt forskjellige krav til uskyldspresumsjonen alt ettersom om siktede ble frikjent i en domstol, eller om saken henlagt før den kom så langt.
At EMDs krav til begrunnelse etter Høyesteretts oppfatning er justert, innebærer imidlertid ikke noe frislipp. Ankeutvalget skriver også:
«Hovedtrekkene i rettstilstanden, slik de kommer til uttrykk i blant annet HR-2018-1783-A, ligger fast, og det stilles fortsatt strenge krav til begrunnelsen i den sivile saken for at den ikke skal krenke uskyldspresumsjonen. I saken her er disse kravene oppfylt.»
Forsvarer Anne‑Marie Gulichsen fra Elden sier hun ikke uten videre er enig med Høyesterett i deres tolkningen av den aktuelle EMD-avgjørelsen.
– Jeg må si at jeg ikke leser det samme ut av avgjørelsen som Høyesteretts ankeutvalg gjør. Storkammeret stadfestet opphevelsen av skillet mellom henleggelser og frifinnelser i saker om sakskostnader og kompensasjon til den som har vært siktet eller tiltalt. Sånn jeg leser avgjørelsen, behandles ikke kravet til domsgrunnene i erstatningssaker, hvor de snarere viser til veletablert praksis. Vi får se hvordan avgjørelsen blir fulgt opp, men for min klient er utfallet selvsagt skuffende, sier Gulichsen.
Før og nå
Hvordan Høyesterett vil behandle dette i fremtiden gjenstår åpenbart å se, men i 2021 konstaterte Høyesterett EMK-krenkelse i en sak der lagmannsretten hadde formulert seg slik:
«Flertallet ... har kommet til at vilkårene for å pålegge B, C og D å betale oppreisning til H er til stede. Det vises til redegjørelsen foran for flertallets syn på skyldspørsmålet.»
Dette mente Høyesteretts ankeutvalg utgjorde en EMK-krenkelse fordi:
«Når begrunnelsen på denne måten direkte og uten forbehold er knyttet til flertallets begrunnelse for straffskyld, gir det inntrykk av at de ansvarlige i realiteten blir tilskrevet straffbare handlinger. Dette innebærer en krenkelse av uskyldspresumsjonen i Grunnloven § 96 og EMK artikkel 6.»
I saken ankeutvalget behandlet mandag, og denne gangen altså uten å konstatere EMK-krenkelse, hadde lagmannsretten skrevet:
«Ved bevisvurderingen viser (flertallet) til begrunnelsen som angitt over for skyldspørsmålet i saken. Det foreligger etter dette klar sannsynlighetsovervekt for at A har begått overgrep som beskrevet i tiltalen post I.»
Så sent som i desember opphevet ankeutvalget en tilsvarende dom på grunn av formuleringene, uten å henvise til den da nesten nye storkammerdommen fra EMD.
Ankeutvalgets ferske kjennelse finner du her, og EMDs plenumsdom fra i fjor finner du på engelsk her.
