Jo, det dreier seg i høyeste grad om rettssikkerhet

Kronikken er et tilsvar til advokat Steinar Magelis innlegg fra 15. februar: Ingen kamp for rettssikkerheten – advokataksjonen bør avsluttes

Rettshjelpsordningen, herunder rettshjelpssatsen og dens anvendelse gjennom stykkprisforskriften, har blitt systematisk underregulert av en rekke regjeringer, i mer enn 20 år.  Advokatforeningen mener at denne utviklingen ikke er bærekraftig, og at betingelsene nå er for dårlige til å sikre den rettssikkerhet som ordningen skal ivareta. Det opplever vi stor enighet om, og vårt varsku er tiltrådt av blant andre Dommerforeningen, Domstoladministrasjonen og en rekke domstolledere.

Uten effekt

At utviklingen er som den er, er et utslag av nettopp den ordning som Mageli mener at vi bare må respektere. Den er et utslag av at de advokatene som forutsettes å levere den tjenesten som staten er ansvarlig for – offentlig rettshjelp til blant annet borgere som anklages for straffbare forhold av staten og borgere som ikke har råd til utfordre stat og kommune når disse gjør inngrep i borgerens rettigheter – er de eneste aktørene i rettssystemet som yter en tjeneste som staten har ansvar for, som ikke har forhandlingsrett om betingelsene for tjenesten.

Mageli synes å ha oversett at hovedelementet i våre krav nettopp er en forhandlingsrett om betingelsene for den tjenesten som våre medlemmer forutsettes å levere. Dette er nærmere utdypet i mitt innlegg i Rett24 9. februar.

Dagens ordning, der vi kun har «rett» til å inngi innspill til regjeringen (som i grunnen enhver borger har, om det meste), har vi god empiri for effekten av. Den har ført til den nevnte systematisk ned- og underregulering. Den er for øvrig beskrevet godt i vårt siste, årlige innspill til departementet, i desember i fjor. Slike, godt begrunnede innspill har vi levert i flere år, så godt som helt uten effekt. Det er denne ordningen Mageli mener at vi bare må respektere på vegne av de borgerne som har krav på offentlig dekket rettshjelp og de av våre medlemmer som forutsettes å yte denne rettshjelpen.

Asymmetri

Mageli har selv sjelden jobbet med disse sakene, på borgerens side, så vidt jeg vet. Med sin lange tidligere karriere hos Regjeringsadvokaten, og med en hverdag i dag som partner i vellykket advokatvirksomhet, der han selv «i det vesentlige [har] arbeidet for det offentlige, stat og kommune og statlige og kommunalt eide selskaper», ifølge sin egen hjemmeside, er han vant til helt andre betingelser. Ikke minst er han vant til at stat og kommune nettopp må forhandle om betingelsene for hans tjenester. Vi vet, og har dokumentert, at stat og kommune ofte betaler opptil det dobbelte for egen advokat av hva borgerens advokat får per time med bistand under dagens offentlige rettshjelpsordning. Også i saker der det nettopp er staten som er borgerens motpart.

Dersom Mageli mener at en slik asymmetri er rettssikker, er vi svært uenige om hva rettssikkerhet dreier seg om. Og om Mageli synes at dagens offentlige rettshjelpsordning, som innebærer at staten mener at borgeren kan få forsvarlig rettshjelp til i realiteten ofte under halvparten av prisen som staten selv betaler når den trenger advokat i saker mot borgeren, er rimelig, må vel konklusjonen være at staten betaler alt for mye til egne advokater – ham selv inkludert? Det mener, for ordens skyld, ikke jeg. Jeg mener snarere at det er uttrykk for nettopp at forhandling fører til realistiske betingelser.

En større trussel

I Advokatforeningen har vi som sagt 20 års empiri for at vi ikke får en bærekraftig offentlig rettshjelpsordning, med mindre de som forutsettes å yte den rettslige bistanden får forhandlingsrett om betingelsene, på vegne av dem som har krav på forsvarlig rettshjelp.

Mageli mener at det er vår aksjon truer rettsikkerheten, fordi den blokkerer straffesaksbehandlingen i Høyesterett. Advokatforeningen har hele tiden forsøkt å minimere dette, delvis gjennom utformingen av aksjonen, delvis gjennom dens dispensasjonsordning – der advokaten kan søke om å få saken gjennomført dersom hensynet til den enkelte siktede bør gå foran de hensyn som begrunner streiken. Hver søknad om dispensasjon så langt, har blitt innvilget.

Vi mener at en fortsettelse av dagens offentlige rettshjelpsordning truer rettsikkerheten i langt større grad enn hva den verserende aksjonen gjør.