Ørnulf Kastet hevder at min kommentar til Arbeidsrettens dom 27. september i år, AR-2019-21, i Felleskjøpet-streiken blir for enkel. Det følgende er sikkert: Arbeidsrettens dom har flere rettslige nyanser enn dem jeg presenterte i min kommentar, og noen av dem kan nok fortjene en grundigere drøftelse. Men så er det noe med aptum, hva som er passende og som fungerer i en kronikk.

Det pussige er imidlertid at Kastet selv får frem få, eller strengt tatt ingen, slike nyanser ved dommen i sin kommentar. Han bruker isteden anledningen til å påpeke det han mener er uheldige konsekvenser ved tariffavtaleskifte/skifte av tariffområde, eller «tariffhopping» som han betegner det, en term som utvilsomt har visse konnotasjoner. Tariffavtaleskifte kan reise flere problemstillinger, og jeg har forståelse for at det bekymrer YS/Negotia hvis skiftet fra Spekter til NHO innebærer en svekkelse av arbeids- og lønnsvilkår. Slik jeg ser det, har disse problemstillingene likevel ikke så mye å gjøre med Arbeidsrettens vurdering i AR-2019-21 av hva som var det reelle formålet med streiken i Felleskjøpet.

Utgangspunktet for min kommentar var Kastets reaksjon på dommen her på Rett24, og påstanden fra forbundslederen om at dommen, som var enstemmig, innebar «en ny linje» fra Arbeidsretten. Kastet går ikke inn på dette i sin kommentar. Påstanden forblir et postulat. Jeg holder fast ved at Arbeidsrettens tilnærming samsvarer med annen rettspraksis om fredsplikt, og at avgjørelsen derfor ikke innebærer noe overraskende, oppsiktsvekkende, nytt. Jeg har iallfall i min gjennomgåelse av rettspraksis fra 1916 og frem til i dag ikke funnet avgjørelser som tilsier at formålsvurderingen kunne ha vært en annen i en situasjon som den i AR-2019-21.

I dommen tar retten utgangspunkt i de retningslinjene for formålsvurderingen som Arbeidsretten, med grunnlag i tidligere avgjørelser, sammenfattet i ARD 2013 s. 268 (avsnitt 53–55), og som ble gjentatt i ARD 2016 s. 34 (avsnitt 40). Rettspraksis viser at en rekke momenter kan være relevante ved vurderingen, noe avhengig av hva som anføres å være formålet og sakens omstendigheter forøvrig. Arbeidsretten har aldri anlagt en formalistisk tilnærming; det er «streikens sanne karakter, og ikke hvad den blir kalt» som er avgjørende, slik retten uttrykte det allerede i ARD 1928 s. 48 (s. 54). At det for eksempel legges vekt på hva YS/Negotia har kommunisert om formålet utad, burde derfor ikke overraske. Kommunikasjon fra de ulike aktørene i saken kan etter omstendighetene være egnet til å belyse hva som er aksjonens reelle formål. Dommen i ARD 2013 s. 268 gir én illustrasjon, men eksemplene er mange. I Felleskjøpet-dommen (avsnitt 48) trekker retten blant annet frem en uttalelse av forbundslederen i Negotia i en video på YouTube med tittelen «Klar melding til Spekter»:

«Du vet godt at vårt lønnskrav kun er en synliggjøring av hva våre medlemmer taper i kroner og ører hvis de mister de avtalte rettighetene. Denne konflikten kan enkelt løses ved å avtale en videreføring av tariffrettigheter våre medlemmer har i dag. Og i det øyeblikket vi får sikret dette, så er lønnskravet vårt på linje med alle de andre oppgjørene i Felleskjøpet Agri.»

Nei, klarere melding kan knapt gis. Andre uttalelser og annen kommunikasjon, slik det er fremstilt i dommen, viser det samme – det reelle formålet med lønnskravet på 11,5 prosent, var å presse arbeidsgiversiden til å gå med på å gjennomføre kravet om særavtale eller annen sikkerhet for opparbeidede rettigheter for tariffperioden 2020─2022. Forhandlingsforløpet, tidspunktet for særavtalekravet, utformingen av lønnskravet, lønnskravets størrelse – alt sammen – trakk i den retningen.

Derfor blir også spørsmålet som Kastet stiller, om hvorvidt et høyt lønnskrav i seg selv er ulovlig, ikke så interessant. Spørsmålet er kanskje ment retorisk. Svaret er uansett nei. Med mindre tariffpartene da har avtalt en slik begrensning. Dette er det ikke er holdepunkter for i ordlyden i bestemmelsen om lønnsregulering i mellomoppgjør. At lønnskravets størrelse trekkes inn og får relevans som et moment ved formålsvurderingen, slik retten gjør (avsnitt 42), er noe annet. Også på dette punkt er rettens tilnærming på linje med tidligere rettspraksis. ARD 1940 s. 8 er illustrerende. Saken gjaldt en streik som ble hevdet å være en sympatistreik. Arbeidsretten kom til at streikens omfang og konsekvenser, sammenholdt med andre momenter, viste at streikens formål i realiteten var et annet, og i strid med fredsplikten. Streikens omfang og konsekvenser ble brukt som moment ved formålsvurderingen, selv om slike forhold ikke i seg selv kan innebære at streiken er ulovlig og tariffstridig. Etter norsk rett er det som kjent i alminnelighet ingen krav om at en sympatistreik, eller forsåvidt en «ordinær» streik, er rimelig, formålstjenlig, proporsjonal eller lignende. Tilnærmingen er fulgt opp i ARD 2013 s. 268, om enn i en litt annen variant.

En annen sak er hvilken vekt retten kan tillegge momenter som streikens omfang og konsekvenser, uten at det i realiteten er å anvende dem som (del av) et vilkår. Dommen i ARD 2016 s. 34 kan være problematisk ut fra en slik synsvinkel. Dette diskuterer jeg relativt inngående i min doktoravhandling, Fredsplikten i tarifforhold, Gyldendal, 2019, s. 277─281. Atle Sønsteli Johansen i LO berører også dette i en kommentar på Rett24 (niende og tiende avsnitt). En slik «vektleggingsproblematikk» vil på tilsvarende vis gjelde ved en vurdering – som i Felleskjøpet-saken – av hvorvidt et lønnskravs størrelse kan si noe om streikens reelle formål. Men i en sak som dette, hvor bevisbildet forøvrig entydig trakk i samme retning, er det ikke grunn til å problematisere dette. Lønnskravets størrelse fungerte bare som et moment.

Med dette som bakteppe blir det jeg oppfatter som kjernen i Kastets kritikk av min kommentar, stående i et litt underlig lys:

«Skjønberg slår fast at det ikke er anledning til å streike for annet enn lønn i mellomoppgjør og så sier han at «det var nett det YS/Negotia gjorde i mellomoppgjeret». Det er riktig at Arbeidsretten kom til at man hadde streiket for noe annet enn lønn, men det var jo nettopp det spørsmålet som måtte avgjøres av Arbeidsretten.»

Tja. Nå er vel mitt syn nettopp det at faktum i saken, bevismaterialet som følger av dommen, og rettskildene på området, tilsier at spørsmålet kanskje ikke nødvendigvis «måtte» avgjøres av Arbeidsretten. Streikens formål, dens «sanne karakter», var klar. Men for all del, det kan likevel være grunner til å få en rettsavgjørelse i et spørsmål som dette. Uansett er det – og dette var jo mitt opprinnelige poeng – ikke grunn til å mene at Arbeidsrettens dom innebærer noe grunnleggende nytt.