Kvitt eller dobbelt - Høyesteretts dom i klimasøksmålet

Høyesterett avsa 22. desember dom i det såkalte klimasøksmålet. Saken ble behandlet i plenum og fikk stor oppmerksomhet.

Mer passende kan den omtales som "maktfordelingssaken". Høyesterett omtalte det selv på denne måten i avsnitt (5) i dommen: Det overordna grunnlovsspørsmålet er kva for rolle domstolane skal ha i miljøarbeidet.

I korthet gjaldt saken gyldigheten av en kongelig resolusjon om tildeling av ti utvinngstillatelser for petroleum på den norske kontinentalsokkelen i Barentshavet sør og Barentshavet sørøst, den 23. konsesjonsrunden. Resolusjonen fra 2016 bygget på samtykke fra Stortinget blant annet gjennom vedtak om åpning av Barentshavet for petroleumsvirksomhet i 1989 og 2013. Natur og Ungdom og Föreningen Greenpeace Norden hadde anlagt saken, som særlig reiste spørsmål om vedtaket var i strid med Grunnloven § 112 om retten til miljø, men også om vedtaket var i strid med Grunnloven § 93 om retten til liv eller § 102 om retten til privatliv og familieliv, og de korresponderende rettighetene i Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK) artikkel 2 og 8. Det var også spørsmål om vedtaket ellers var ugyldig som følge av saksbehandlingsfeil. Høyesterett kom enstemmig til at verken anførslene om grunnlovsstrid eller krenkelse av EMK kunne føre frem. Derimot var det dissens om vedtaket var ugyldig pga. saksbehandlingsfeil. 11 dommere mente ikke det forelå saksbehandlingsfeil som kunne lede til ugyldighet. Et mindretall på fire dommere så det annerledes.

Grunnloven § 112

Det var spørsmålene knyttet til Grunnloven § 112 som fikk størst oppmerksomhet. Av noen ble dette på forhånd omtalt som "århundrets rettssak". Omtalen er nok lite passende etter min mening. Bare ved det desidert minst sannsynlige utfallet, at Høyesterett ville anse at Grunnloven § 112 innebærer at norske myndigheter er rettslig forhindret fra å gi tillatelser til videre oljeutvinning, ville det vært en treffende karakteristikk.

Grunnloven § 112 verner om miljøet. Bestemmelsen kom inn i Grunnloven i 1992 som § 110 c. I forbindelse med grunnlovsreformen i 2014 fikk bestemmelsen en noe endret utforming og en ny innplassering. Selve kjernen i søksmålet var om paragrafen ved dette hadde fått et ganske radikalt skjerpet innhold, som også ville innebære at domstolene skulle kunne anvende den som en rettighetsbestemmelse og tilsidesette vedtak fra andre statsorganer (regjering og Storting) hvis de ikke i tilstrekkelig grad bidrar til å hindre utslipp av klimagasser som bidrar til global oppvarming.

Lagmannsrettens dom

Borgarting lagmannsrett hadde i sin dom gått ganske langt i gi saksøkerne medhold i viktige prinsipielle spørsmål. For det første var lagmannsretten enig i at § 112 ga individuelle rettigheter, altså slik at den ikke bare er et påbud til myndigheter, men gir en korresponderende rett som kan håndheves ved domstolene ved søksmål. Videre var lagmannsretten enig i at § 112 også omfatter retten til å unngå klimaforverring gjennom global oppvarming, og herunder mente lagmannsretten at også utslipp av klimagasser fra forbrenning av olje og gass i utlandet må tas med i betraktning. Lagmannsretten mente imidlertid at det måtte være en ganske høy terskel før domstolene kan gripe inn og uttalte:

Slik lagmannsretten ser det, må det ved anvendelse av § 112 på utslipp av klimagasser legges til grunn at Stortinget og regjeringen har en betydelig skjønnsmargin og at domstolene bør utvise tilbakeholdenhet ved overprøving av prioriteringer som har skjedd gjennom grundige politiske prosesser i disse organene.

Lagmannsretten anså ikke denne terskelen for overskredet, og viste blant annet til at det er tale om usikre og enkeltstående fremtidige utslipp, og at en vil ha sikrere grunnlag for å vurdere om det er rom for utslippene på det tidspunkt de er nært forestående, dvs. ifm. eventuell godkjennelse av plan for utbygging og drift (PUD), som vil ligge år frem i tid.

Ankevurderingen – kvitt eller dobbelt?

Lagmannsrettens dom var en god dom for saksøkerne når det gjaldt de prinsipielle spørsmålene etter min mening. Det største problemet for saksøkerne var valget av sak for å prøvd rekkevidden av § 112 på klimaspørsmål. Kunne det ikke vært mulig å ha funnet en bedre sak? Med det mener jeg en sak som ikke gjelder mulige fremtidige utslipp av usikkert omfang, men noe som kan være mer målbart her og nå? Var det virkelig noen realistisk mulighet for at Høyesterett ville gå enda lenger i å anvende § 112 som en konkret rettighetsbestemmelse? Dette er nærliggende spørsmål å stille nå, men det må jo også være spørsmål saksøkerne vurderte før de anket til Høyesterett.

Tillatelser til petroleumsutvinning skjer i flere steg. Dersom det gjøres drivverdige funn, er neste steg at rettighetshaverne søker om godkjenning av PUD. I denne fasen må det gjøres en konsekvensutredning, som også må inkludere klimavirkninger. Om godkjenning skal gis må avhenge av forholdene på det aktuelle tidspunktet og hva konsekvensutredningen har vist. Høyesteretts dom forklarer godt at det ikke er noen automatikk i at PUD blir gitt. Dette er viktig. Og det bryter muligens med en ganske utbredt oppfatning i bransjen hittil. Et søksmål om gyldighet av en PUD, når den måtte bli gitt, ville nok kunne stått langt sterkere.

Dersom lagmannsrettens dom hadde blitt stående, ville den kunne dannet et godt fundament for senere søksmål basert på § 112. Rettslig sett ville alle som er opptatt av å bekjempe ødeleggende klimaendringer stått bedre for fremtiden enn nå, etter Høyesteretts dom.

Mot dette kan det selvfølgelig innvendes at saksøkerne uansett fikk stor oppmerksomhet om sin sak og at det i seg selv er viktig og kan ha betydelig langsiktig positiv effekt. Det kan jo ikke utelukkes. Alta-saken kan kanskje være et eksempel på det for 35 – 40 år siden. Men denne effekten er nok usikker.

Høyesteretts enstemmige vurdering av Grunnloven § 112

Høyesterett fastslå at det er opp til myndighetene – regjering og Storting – å avgjøre hva slags miljøtiltak som skal settes i verk. Grunnloven § 112 gir rettigheter som kan håndheves ved domstolene og vil kunne fungere som en sikkerhetsventil også når Stortinget har vurdert saken. Terskelen vil imidlertid være svært høy og Stortinget må grovt ha tilsidesatt sine plikter for at domstolene skal sette til side et lovvedtak eller annet vedtaket Stortinget har samtykket til.

Høyesterett kom enstemmig til at det var klart at vedtaket ikke var ugyldig på grunnlag av Grunnloven § 112.

Betydningen av svakheter ved saksbehandlingen

Høyesterett delte seg i synet på om det var feil ved saksbehandlingen.

Mindretallet, som mente det var feil at klimautfordringene ved vedtaket ikke var tilstrekkelig utredet, trakk i ugyldighetsvurderingen inn et moment fra forvaltningslovens forarbeider. Her fremgår at det i tillegg til å vurdere hvor nærliggende det er at saksbehandlingsfeilen har innvirket på innholdet i vedtaket, også er en viss grad også å trekke inn andre omstendigheter – f.eks. virkningen av ugyldighet og betydningen av at saksbehandlingsreglene på vedkommende saksområde håndheves særlig strengt. Mindretallet mente dette var nettopp et slikt område, slik at det skal lite til før saksbehandlingsfeil leder til ugyldighet.

Hva nå?

Høyesteretts dom er i alle fall siste ord for en stund om anvendelsen av Grunnloven § 112 der Stortinget har tatt stilling til klimaspørsmål. Det vil være en høy terskel for å anse Stortingets vurdering for å være i strid med § 112, og bestemmelsen vil antagelig bare kunne tjene som en sikkerhetsventil.

For EMK art. 2 og art. 8 er situasjonen mer dynamisk og rettskildebildet nok også noe mer sammensatt enn Høyesteretts dom viser. Fra EMDs praksis kan Taskin-saken nevnes. Den innklagede staten argumenterte med at mulige miljøskader som lå 20 – 50 år frem i tid var hypotetiske og ikke omfattet av artikkel 8, men EMD var ikke enig i det.

Høyesteretts mindretalls vurderinger av ugyldighet pga. saksbehandlingsfeil er interessante. De vil nok kunne danne utgangspunkt for argumentasjon i mange saker fremover om at det skal lite til for å konstatere ugyldighet pga. saksbehandlingsfeil, men er tross alt kun et mindretallsvotum.

Professor Hans Petter Graver har i sin analyse av dommen på juridika.no omtalt den som "en nærsynt dom", men også identifisert potensielle angrepsvinkler for fremtidige saker med utgangspunkt i § 112 i avsnittet "ikke uten lyspunkter". Statsrettskyndige professorer som Eivind Smith (i NRK  Dagsnytt 18) og Eirik Holmøyvik har sluttet seg til Høyesteretts fortolkning av Grunnloven § 112.

Hensynet til forutsigbarhet er grunnleggende i jussen. Og basert på tradisjonell og anerkjent juridisk metode er resultatet som man måtte forvente. Det betyr ikke at Høyesterett er klimaskeptikere. Den innledende delen av dommen gir en omfattende redegjørelse for menneskeskapte klimaendringer, og dommen forutsetter på mange vis at dette er et problem som krever betydelig innsats for å løses. Mandatet for å gjøre dette ligger imidlertid ikke hos dommere, men primært hos våre folkevalgte organer. La oss vri saken og tenke oss at høyesteretts dommere var en gjeng klimaskeptikere som ikke har tillit til vitenskapen – da ville vi vel vært skeptiske til om de med Grunnloven i hånd skulle komme til at innførte klimatiltak skulle tilsidesettes for eksempel etter § 102 fordi de er for inngripende i privatlivet?

Kanskje er det like bra at folkevalgte politikere driver politikk, og dommerne forholder seg til tradisjonell juss?