Først en takk for flere engasjerte innlegg og e-poster etter min artikkel om EØS-spørsmålet i Nav-saken. Gjennom Langelands innlegg illustreres en tilsvarende problemstilling på et annet område. Til Gravers innlegg må jeg imidlertid komme med en kommentar. Graver karakteriserer mitt syn på anvendelsesområdet for fri personbevegelighet i EØS som «galt». Som det fremgår av utvalgets delutredning, deles dette synet av alle medlemmene i utvalget.[1]

Dette er altså ikke bare et standpunkt fra mindretallet. Tvert imot så er det nettopp dette felles standpunktet om begrensninger i hvem som var omfattet av fri personbevegelighet i 1994 i EØS som leder til utredningen om anvendelsesområdet for tjenestereglene, inkludert retten til å motta tjenester. En persons rett til å motta tjenester er utviklet som en del av tjenestefriheten. I EU er rettigheter til trygd basert på fri personbevegelighet gjennom unionsborgerskapet og ikke på fri bevegelighet av tjenester, herunder en persons rett til å motta tjenester. Et samlet utvalg var videre enig om at trygdeforordningen før 2012 ikke ga eksportrett for sykepenger. EU-domstolens praksis viser at det er nettopp i saker der sekundærlovgivningen ikke gir rettigheter, at domstolen har basert avgjørelsene om rett til velferdsytelser på det traktatfestede unionsborgerskapet.

Et viktig spørsmål er om man i EØS kan «bruke» tjenestereglene slik at man får et «EØS-borgerskap» allerede i 1994. Begrunnelsen for dette vil langt på vei være forankret i homogenitetsmålsettingen i EØS. Dette får vi et autoritativt svar på fra domstolene. Inntil vi har dette svaret, var mindretallets syn at granskingen også burde baseres på den samme regelen som man bruker i EU på trygdeområdet, se kapittel 6 i NOU 2020:9.

Gravers innlegg er godt egnet til å illustrere det som var et hovedpoeng i mitt innlegg. EØS-avtalens hoveddel reflekterer EU slik samarbeidet var for snaue 30 år siden. Gjennom de omfattende traktatsendringene i EU som ikke er speilet i EØS-avtalens hoveddel, i kombinasjon med en ambisjon om harmonisering, er det krevende og tidvis usikkert hva som gjelder i EØS og hvor løsningene skal forankres.

Danmark er et eksempel på en EU-medlemsstat som ikke utbetaler sykepenger ved ferie/fritidsreiser i Europa. Verken Kommisjonen eller EU-domstolen har uttalt at den danske begrensningen på trygdeutbetalinger er i strid med EU-retten. Det er ikke reist sak mot Danmark knyttet til denne nasjonale regelen. Både EU-rettens krav til fri personbevegelighet og fri bevegelighet av tjenester, herunder retten til å motta tjenester er bindende i Danmark. Danmark er også bundet av EU-domstolens avgjørelse i sak 186/87 Cowan.

Rettsutviklingen om unionsborgerskapets betydning på trygdeområdet griper inn i statenes velferdsordninger og i statenes immigrasjonsordninger. Dette er ikke ukontroversielt. Så sent som i sak C-679/16 (dom avsagt 25. juli 2018) behandlet EU-domstolen et spørsmål om en finsk ordning som diskriminerte velferdsytelser til en handicappet finsk borger ved midlertidig opphold i en annen medlemstat basert på unionsborgerrettigheter. Det har vært en jevn strøm av saker for EU-domstolen om unionsborgerskapets betydning for nasjonale velferdsordninger som diskriminerer egne, ikke-økonomisk aktive borgere siden de første avgjørelsene om dette i sakene C-224/98 D'Hoop (avsagt 11. juli 2002) sak C-224/02 Pusa (avsagt 24. april 2004). Viktig her er imidlertid å notere seg når EU-domstolen med referanse til unionsborgerskapet først begynte å sette til side nasjonale bopels- og oppholdsbetingelser knyttet til retten til å motta velferdsytelser.

Den praksisen fra EU-domstolen som homogenitetsprinsippet tilsier at også følges i EØS, stammer fra begynnelsen av år 2000. Uavhengig av hva EFTA-domstolen og Høyesterett kommer til om anvendelsen av fri bevegelighet for tjenester og fri personbevegelighet i sak E-8/20, har jeg vanskelig for å se hvordan rettighetshavere og rettighetshåndhevere skulle kunne forutsett denne rettsutviklingen i 1994.

[1] Se NOU 2020:9 Vedlegg 2 blant annet på side 294 der det er vist til EØS-rettens avgrensning til økonomisk aktive personer, side 295 der utvalget skiller mellom før og etter gjennomføringen av trygdeforordningen i 2012, side 295 der "mindretallet" mener de ikke-økonomisk aktive borgerne er omfattet av EØS-avtalen i kraft av tjenestereglene, side 298 punktene 1.2.3 og 1.2.4 som omhandler "Trygdeforordningene og retten til fri bevegelighet uavhengig av økonomisk aktivitet". I punkt 1.2.4 konkluderes det med at det ikke har vært i strid med fri bevegelighet for arbeidskraft og etableringsrett å nekte de ikke-økonomisk aktive kontantytelser ved sykdom utelukkende fordi de oppholder seg i en annen EØS-stat. Utvalget går på den bakgrunn inn på andre mulige grunnlag for at EØS-retten også verner denne gruppen. Her vurderes sekundærretten og fri bevegelighet av tjenester som alternativer.