I replikk av 15 mai innleder Anne Robberstad sin imøtegåelse av min og Andrea Vige Grønningsæter, Lars Arnesen og Anniken Sørlies menneskerettslige kritikk av den britiske høyesterettsdommen med at : «Ubegrunnede påstander om menneskerettigheter for en eller annen gruppe er nå daglig kost i media. Mer besynderlig er det at jurister legger seg på denne linjen».
Til dette er å si at både transaktivister og «anti-gender» aktivister bruker menneskerettslige argumenter som et ledd i å fremme politiske krav. Et eksempel er «anti-gender» bevegelsens utferdigelse av The Declaration on Women’s Sex Based Rights. Her legges det politiske kravet om at kvinners rettigheter må bygge på en biologisk kjønnsforståelse inn i en rettslig form. FNs kvinnekonvensjon refereres, fortolkes og vurderes i tråd med aksjonistenes politiske budskap. Denne formen for rettslig mobilisering er egnet til å skape uklarhet om hvilke kvinner som er vernet av kvinnekonvensjonen.
En viktig oppgave for juridiske forskere som befatter seg med forholdet mellom internasjonal og nasjonal rett er å identifisere og fortolke relevante menneskerettslige kilder i tråd med menneskerettslig metode. Mitt ærende er å trekke kvinnekonvensjonens kilder inn i en vurdering av spørsmålet om den britiske høyesterettsdommen bør tillegges vekt i fortolkningen av norsk rett, nærmere bestemt forholdet mellom Lov om endring av kjønn og Likestillings- og diskrimineringsloven.
En sentral rettskilde er Generell rekommandasjon nr. 28 som ble utferdiget av FNs kvinnekomite i 2010 etter et meget omfattende forarbeid. Den utgjør komiteens fortolkning av konvensjonens kjernebestemmelse, statsforpliktelsen etter artikkel 2. Her klargjøres det at diskriminering av kvinner i skjæringsfeltet kjønn, seksuell orientering og kjønnsidentitet er omfattet av konvensjonsvernet. Dette, betyr at transkvinner er omfattet. I avsnitt 18 heter det:
«The discrimination of women based on sex and gender is inextricably linked with other factors that affect women, such as race, ethnicity, religion or belief, health, status, age, class, caste, and sexual orientation and gender identity.»
Kvinnekomiteen fører gjennom sin behandling av statenes periodiske rapporter kontroll med at konvensjonspartnerne etterlever konvensjonens standarder, herunder kravet om å inkludere transkvinner. Komiteens uttalte seg om denne tematikken i behandlingen av Storbritannias åttende periodiske rapport i 2019 (CEDAW/C/GBR/CO/8).
Generelt uttrykte kvinnekomiteen bekymring over at den offentlige
likestillingsplikten i Equality Act ikke omfatter interseksjonell (sammensatt)
diskriminering (avsnitt 15). Komiteen anbefalte Storbritannia å revidere loven
for å innlemme diskriminering som henger sammen med ulike grupper kvinners
sammensatte identitet, herunder: “… ,lesbian, bisexual and transgender
women and intersex persons;” (avsnitt 16.c).
I sin opplisting av lover som fremmer kvinnekonvensjonens målsetting om
likestilling framhevet kvinnekomiteen Gender Representation on Public Boards
(Scotland) Act, March 2018 (avsnitt 4 g). Den skotske kvoteringsloven, som
inkluderte transkvinner i den lovpålagte kvinnekvoten, ble med andre ord
ansett i tråd med konvensjonen. Britisk høyesteretts konklusjon, som er på
kollisjonskurs med kvinnekomiteens vurderinger og anbefalinger, var som kjent
at den skotske loven stred mot Equality Act fordi transkvinner var biologiske
menn.
Kvinnekomiteen har så langt ikke mottatt individklager som gjelder utestenging
av transkvinner fra kvinnespesifikke områder. Selv om transkvinner er beskyttet
av konvensjonen er det ikke opplagt at komiteen vil anse enhver form for
forskjellsbehandling av dem som usaklig og uproporsjonal. Det er for eksempel
ikke vanskelig å finne saklige grunner for at transkvinner som er dømt for ulike
former for vold mot kvinner ikke bør plasseres i kvinnefengsel.
I lys av de påviste uoverensstemmelsene mellom Equality Act slik den tolkes av
britisk høyesterett og kvinnekonvensjonen regulering av transkvinners rettslige status bør norske myndigheter ikke følge Robberstads anbefaling om å
anvende dommen i fortolkningen av forholdet mellom Lov om endring av
juridisk kjønn og Likestillings- og diskrimineringsloven.
Rett24 retter: Ved en teknisk feil falt siste tredel av denne teksten bort ved første publisering. Rett24 beklager.
