Ransakingsreglene fortsetter å engasjere. Etter mitt innlegg i Rett24 16. juni har pensjonert lagdommer Iver Huitfeldt svart 21. juni, og statsadvokat Stein Vale har 23. juni etterlyst straffeprosessuelle avklaringer. Når det tydeligvis eksisterer ulike oppfatninger om riksadvokatens retningslinjer og hva som er gjeldende rett, er det prisverdig at forfatterne løfter denne uenigheten og sine oppfatninger fram i lyset.

Både Huitfeldt og Vale fremhever at deres meningsmotstandere var tilhengere av rusreformen, og mer enn antyder at dette rettspolitiske synet påvirker tolkingen av straffeprosessuelle regler. Det er viktig her å forstå at debatten om rusreformen har ført til økt kunnskap om praksis og rettsforståelse i politiet og påtalemyndigheten. Dette er en selvstendig følge av debatten, og ikke uten videre en konsekvens av hvilket syn den enkelte rettsanvender har på om straffeloven burde endres.

Den som mener å ha anvendt juridisk metode riktig, kan avstå fra å mistenkeliggjøre andres motiver.

En tilståelse

Som Rett24 har skrevet om, har vi to nylige lagmannsrettsavgjørelser der ransakingspraksis blir vurdert. Det er åpenbart behov for at disse spørsmålene blir vurdert av Høyesterett.

Huitfeldt konsentrerer sitt innlegg om å refse både riksadvokat Maurud og meg for å ha en ruspolitisk agenda.

Jeg tilstår (men angrer ikke) at jeg etter å ha arbeidet med strafferett i en tretti års tid fant grunn til å tenke gjennom på nytt om mitt tradisjonelle syn på kriminalisering av bruk av narkotika var det rette. Strafferettslige forbud må være både rettferdige og hensiktsmessige for å kunne forsvares. Jeg kom – kanskje altfor sent – til at det ikke er rettferdig å straffe selvskading. Derimot er jeg neppe mildere stemt enn Huitfeldt og Vale overfor profesjonelle narkotikaforbrytere.

Skadevirkningene ved en kriminalisering av bruk skjærer mest i øynene overfor dem som allerede er tungt rusavhengige. Jeg er enig med professor Jon Petter Rui i at det er problematisk å straffe rusavhengige for egen bruk av narkotika. Kanskje burde de daværende regjeringspartiene fulgt Arbeiderpartiet og Senterpartiet i en delvis avkriminalisering. Men er det realistisk å avkriminalisere bruk av narkotika bare for dem som er «rusavhengige»?

Også de som i dag er avhengige, gikk en gang over fra å være brukere med økende rusproblemer til å være «avhengige». Men når? Hvor skal grensen trekkes? Vil den ressurssvake like lett få gehør som den ressurssterke, for eksempel ved tilståelsesdommer?

Salamiteorien

Huitfeldt kritiserer videre min og mine kollegers «rolleforståelse» fordi vi i en kronikk oppfordret Arbeiderpartiets landsmøte til å støtte regjeringens forslag til rusreform. Huitfeldt mener vi da opptrådte som et «partilag». Det er imidlertid ikke et partilandsmøte som eier politikken. Landsmøtet skulle bestemme hva de folkevalgte representantene skulle stemme på Stortinget, og Arbeiderpartiet var tungen på vektskålen. Forskere må, som andre folk, kunne søke å påvirke folkets representanter i åpen debatt.

Huitfeldt har etablert sin egen «salamiteori»: Når man finner en skive salami hos en person, må politiet må kunne etterforske saken til det finner hele salamien. Etter hans syn er det ikke relevant at en kjøper av en brukerdose fra et narkotikaparti normalt er mistenkt for et helt annet (og mindre alvorlig) straffbart forhold enn den som har innført eller solgt partiet. Det faller Huitfeldt tungt for brystet at jeg brukte uttrykket «postulater» om hans utsagn: «Holmboe vet godt at jeg står i en solid tradisjon». Men en praksis bygget på tilvante tankebaner er ingen tradisjon med normativ kraft. Politiets praksis må prøves på rettskildene, ikke på hvordan Huitfeldt og andre har vært vant til å se på spørsmålet.

Vale karakteriserer mine synspunkter som «juridiske feiloppfatninger» og hevder at jeg «bommer grovt» ved å vise til Rt. 2008 s. 1030, som handlet om en mann siktet for drift av hasjplantasjer. Poenget mitt var at Huitfeldt hevdet at spørsmålet om «samme forhold» først oppstår på påtalestadiet. Det gjør det åpenbart ikke.

Vale fremholder videre at siden enhver bruker må ha skaffet seg stoffet, kan man etterforske brukerens erverv. Det er imidlertid fremholdt (av den forrige riksadvokat) i rundskriv RA-2014-2: «Dersom en person pågripes for besittelse eller oppbevaring av narkotika, bør det som hovedregel ikke opprettes egen sak om erverv av det samme partiet, idet dette har begrenset betydning for straffutmålingen».

Behov for avklaring

Straffeprosessen er strafferettens tjener. Hvis A bare mistenkes for bruk eller besittelse av narkotika, er det utenfor regelens formål å etterforske A for erverv utelukkende for å avdekke hvem selgeren, B, er. Vale bringer her til torgs en juridisk konstruksjon som visker ut skillet mellom ransaking av mistenkte og ransaking av tredjemann.

Er det så aldri adgang til å ransake en bruker? Jo, selvsagt – det kan være skjellig grunn til mistanke om at han eller hun har ervervet eller oppbevarer mer narkotika enn det som er avklart, eller at brukeren også driver med salg eller innførsel. Det er også adgang til tredjemannsransaking, altså å etterforske A for å finne selgeren B eller smugleren C. Det skal da blant annet foreligge «særlige grunner» eller «særlige omstendigheter». Og ransakingen må selvsagt være forholdsmessig.

Dessverre kan den som leser Huitfeldt og Vale, få inntrykk av at politiet knapt har noen verktøy igjen i kassen om man legger riksadvokatens retningslinjer til grunn. Det kan i verste fall føre til at politiet lar være å bruke viktige virkemidler i narkotikabekjempelsen.

På ett punkt er vi nok enige: Det er behov for en straffeprosessuell avklaring.