Usikkerheten og feiloppfatninger som har oppstått som følge av enkelte formuleringer Riksadvokatens brev av 21. april 2021 og 13. mai 2022 om tvangsmiddelbruk narkotikasaker, gjør seg ikke lenger bare gjeldende i politiet og hos enkelte politikere. Også domstolene må nå i økende grad ta stilling til hvor grensene går for bruk av tvangsmidler i narkotikasaker; og ikke minst om bevis som kan være ulovlig innhentet, skal avskjæres, slik Rett24 skrev om den 23. juni. Usikkerheten er utbredt.

Bedre blir det ikke når juridiske feiloppfatninger får støtte fra en professor ved Politihøgskolen. I et innlegg på Rett24 16. juni viser professor Morten Holmboe til en kjennelse fra Høyesterett i Rt. 2008 s. 1030 om hva som er "samme forhold" i et forsøk på å støtte Riksadvokatens innførte begrensninger i politiets mulighet til å oppklare narkotikalovbrudd ved bruk av tvangsmidler under etterforskningen. Holmboe bommer ganske kraftig ved å trekke frem den nevnte kjennelsen. Det Høyesteretts ankeutvalg avgrenset mot, var medvirkning til tilvirkning av cannabis ved andre hasjplantasjer enn den siktelsen gjaldt, altså andre straffbare forhold som det ikke var noen skjellig grunn til å mistenke siktede for.

Høyesteretts kjennelse sier ikke annet enn det selvsagte og er uten relevans for politiets bruk av tvangsmidler ute i felt når narkotikalovbrudd skal etterforskes. Når en person er i besittelse av eller oppbevarer narkotika, er det for de fleste rimelig åpenbart at det er skjellig grunn til å mistenke personen også for et annet straffbart forhold; nemlig det forutgående ervervet av den samme narkotikaen, et erverv som politiet der og da ikke kjenner omfanget av. At Riksadvokaten i brevet av 9. april 2021 har utelatt ervervet av narkotikaen som en befatning med narkotika som kan etterforskes i tillegg den allerede oppklarte besittelse eller oppbevaring, kan ikke være avgjørende for om det er lovlig å etterforske videre. Narkotikakriminalitet er som kjent såkalt «kjedekriminalitet», slik tidligere lagdommer Iver Huitfeldt har påpekt, blant annet i sitt innlegg 15. juni i Rett24. Og ved slik kriminalitet ikke bare kan – men bør – politiet etterforske bakover i kjeden så sant politiet har mulighet og ressurser til det. Etterforskning av selve ervervet må jo være et «relevant etterforskningsformål» slik det er beskrevet i brevet av 9. april 2021. Men slik mange i politiet og påtalemyndigheten har oppfattet Riksadvokatens retningslinjer, er det ikke lenger anledning til det.

Som jeg tidligere har fremholdt i et intervju i Rett24, er det ingen fundamental faglig uenighet i påtalemyndigheten om hvilke grunnleggende skranker som gjelder for bruk av tvangsmidler. Men den virkelighet som politiet på «gateplan» møter, er ganske så mangfoldig og uoversiktlig; kanskje mer mangfoldig og vanskeligere enn hva som kan fanges opp i Riksadvokatens retningslinjer. At beslaglagt narkotika rent faktisk må ha kommet til gjerningspersonen gjennom et tidligere erverv, er imidlertid – selv om det er utelatt i Riksadvokatens to brev – et faktum som også de som ønsker en avkriminalisering, bør akseptere. Og følgelig må politiet også kunne etterforske ervervet, og derigjennom kanskje også avdekke selgere og andre bakmenn. Vi kan ikke ha én type straffeprosess for narkotikasaker og en annen for all annen kriminalitet.

Lovanvendelsen i den enkelte sak er det selvfølgelig opp til den dømmende rett å ta stilling til, men generelle retningslinjer om lovforståelsen tilligger det den utøvende makt å gi. Det er behov for en avklaring, enten fra Riksadvokaten eller fra Justis- og beredskapsdepartementet. Behov for avklaring er det også for å sikre at politiet har nødvendige virkemidler til å bidra til samfunnets innsats for at unge mennesker som har begynt å eksperimentere med narkotika, ikke fortsetter med narkotikamisbruk.