Retten til å bli reddet: Politiets mangelfulle hjemmel for søk etter savnet person

Den 15. juni 2026 ble mor og barn i Langesund meldt savnet til politiet. Flere forhold rundt forsvinningen gjorde personer og myndigheter som hadde kjennskap til de involverte bekymret.

Politiet gjorde noen undersøkelser, men unnlot å peile etter mobile enheter. Formentlig fordi de oppfattet at lovverket ikke gav anledning til søk. Etter at mor og barn hadde vært savnet i et døgn ble de funnet nedenfor et stup på ca. 20 meter, moren død og sønnen sterkt forslått.

Saken er blant annet omtalt her: Politiet, Porsgrunn | Mor og sønn funnet i Brevik: Observert på bussen før fallet

Brukte telefonen

Undertegnede bistår guttens far. Politiets unnlatelse av å søke etter mor ved innhenting av digitale spor reiser flere spørsmål. I denne artikkelen behandles kun det juridiske tomrom saken illustrerer.

Under sin reise med gutten brukte mor telefonen aktivt. Saken som nå etterforskes som selvdrap og drapsforsøk, kunne muligens vært unngått om man hadde lokalisert og hentet inn de savnede. Politiloven har bestemmelser som regulerer politiets adgang til fysiske søk, se politiloven § 27 og § 12.

Imidlertid har politiloven ingen hjemmel som gir politiet adgang til å innhente teledata, bankdata og andre data relevante for sporing av person, der det ikke er mistanke om straffbar handling.

Aktuell hjemmel som brukes der det er høy grad av bekymring for liv og helse er strl. § 17. Som kjent er terskelen for nødrett høy. Eksempelvis kan man ikke ta seg inn i annenmanns hytte fordi man har blitt litt sliten og mo i knærne på turen. Det må foreligge akutt nød, som ikke kan håndteres med andre tiltak.

Denne terskelen er et dårlig styringsinstrument for politiet ved behandling av savnetmeldinger. For situasjoner som er stadig tilbakevendende, bør inngrep reguleres i lov. En hjemmel i politiloven ville kunne gi mer presise kriterier.

Nødrett er et dårlig verktøy

Ved en savnetmelding skal politiet treffe tidskritiske beslutninger. Nødretten er generelt et dårlig styringsverktøy for myndighetsutøvelse. Dårlig verktøy og tidspress er ingen god kombinasjon i sin alminnelighet, og særlig ikke når det gjelder liv og helse.

Videre tilsier hensynet til politiets ressursbruk at dette reguleres. Det må antas langt mer effektivt i en rekke tilfeller å peile en person inn og forsikre seg om at vedkommende er i trygghet, enn å kjøre rundt på mer eller mindre måfå, herunder telefonere slekt, venner og arbeidskolleger.

Søk etter person som kun er rettet mot lokalisering av person på et gitt tidspunkt fremstår lite inngripende.

At politiet er henvist til å oppsøke venner familie, arbeidsgivere og barnehager eller søk i geografisk område er belastende for den man søker etter, de personer som blir involvert og for politiet. I svært mange tilfeller ville man fått raskere og et mer «skånsomme lokaliseringstreff» ved å peile personen inn. Det må også antas at de fleste som er forsvunnet og savnet av sine nærstående ønsker å bli funnet.

Min vurdering er at det snarlig bør innføres en bestemmelse i politiloven, som sier noe sånt som at der det er nødvendig for lokalisering av savnet person kan politiet innhente teledata og andre digitale opplysninger om den savnede. Videre bør man innta en bestemmelse om sletting etter at søket er avsluttet, av hensyn til personvernet. Politiloven § 6 ivaretar nødvendige begrensninger i relasjon til forholdsmessighet mv.