Saken som fredag ble avgjort av Høyesterett i plenum, har sine røtter helt tilbake til demonstrasjonene mot utbyggingen av Alta-vassdraget i 1980. I forbindelse med utbyggingen ble samene og staten enige om å utrede samiske kulturelle, politiske og arealbaserte rettigheter i Finnmark.
Utredningene ble mange og lange, og endte opp i finnmarksloven av 2005. Staten eide frem til loven ble gjennomført anslagsvis 96 prosent av grunnen i Finnmark, men med innføringen av finnmarksloven ble grunnen overført til det selvstendige rettssubjektet Finnmarkseiendommen. Styret i Finnmarkseiendommen oppnevnes av Finnmark fylkesting og Sametinget, med tre representanter hver.
Les Tore Scheis skildring av prosedyrene i en plenumssak her
Samene vant første instans
Hele sju dager i plenum var satt av til å behandle Utmarksdomstolens dom fra januar i fjor. Saken gjelder i korthet hvorvidt Finnmarkseiendommen har rett til å forvalte naturressursene på all tidligere statsgrunn i Finnmark, slik loven forutsetter. Lokalbefolkningen i Nesseby vant nemlig i Utmarksdomstolen frem med at den gjennom århundrer har opparbeidet rett til bruk, styring og forvaltning av ressursene i Nesseby-området, inkludert retten til inntekter fra salg av jakt- og fiskekort.
I så fall ville det ikke bli mye igjen av ambisjonen om at Finnmarkseiendommen skulle forvalte ressursene til felles beste for alle folkeslag i Finnmark.
– Saken vil i bunn og grunn avgjøre om Stortingets ambisjoner med Finnmarksloven av 2005 skal realiseres eller ikke, sa advokat Brynjar Østgård til Rett24 før saken startet.
Enstemmig
Da voteringen var over fredag formiddag, ble det klart at Høyesterettt enstemmig var kommet til et annet resultat enn Utmarksdomstolen. Førstvoterende dommer Bergh mener lokalbefolkningens bruk ikke har vært eksklusiv nok til å gi enerett til å forvalte naturressursene.
Bergh skriver:
«Samlet må det etter mitt syn legges til grunn at staten fra 1775 og gjennom hele 1800-tallet utviste en betydelig aktivitet med utvisning av eiendom og rettigheter i tvisteområdet. Jeg kan derfor ikke følge utmarksdomstolen når den i dommen side 64 uttaler at den "har ikke funnet spor av at staten har gjort disposisjoner i tvisteområdet før den første utmarksslåtten ble utmålt i 1872".
Bred vurdering
I dommen heter det videre at det ved vurderingen av om det er etablert rettigheter ved alders tids bruk, må gjøres en bred vurdering:
«Spørsmålet her er om det er etablert en rett til forvaltning av naturressursene. Ved en slik vurdering må lokalbefolkningens handlemåte og oppfatninger holdes opp mot disposisjoner som er foretatt av andre, og som fremstår som utøvelse av en rett til forvaltning. Ved denne vurderingen kan man ikke se bort fra de disposisjoner staten har foretatt på grunnlag av en oppfatning om å være eier. Dette gjelder selv om vurderingen skal skje på samiske premisser, og selv om staten har opptrådt med det uriktige utgangspunkt at samenes utnyttelse av utmarksressursene var "tålt bruk". (...) Samlet er det mitt syn at lokalbefolkningen ikke har utøvd sine bruksrettigheter på en slik måte at det gjennom alders tids bruk er etablert bruksrettigheter som også omfatter rett til forvaltning av naturressursene.»
Ikke konvensjonsbrudd
Nesseby bygdelag har i saken anført at styringssystemet i Finnmarkseiendommen ikke gir lokalbefolkningen i Nesseby rett til deltakelse i den forvaltningen som utøves. Høyesterett mener imidlertid at de kravene som følger av ILO-konvensjonen om urfolks rettigheter er oppfylt ved den deltakelsen i beslutningsprosessen som det samiske folket er sikret gjennom reglene i finnmarksloven:
«Bestemmelsene i ILO-konvensjonen kan ikke forstås slik at det kreves at lokalbefolkningen innenfor ethvert geografisk område skal ha rett til å delta i beslutninger om den generelle forvaltningen av naturressursene innenfor dette området. (...) Jeg er etter dette kommet til at verken ILO-konvensjon nr. 169 eller andre folkerettslige regler er til hinder for at lokalbefolkningens bruksrettigheter anerkjennes og ivaretas på den måten jeg har beskrevet.»
Legger begrensninger
Finnmarkseiendommen har for Høyesterett understreket at lokalbefolkningens bruksrettigheter innskrenker Finnmarkseiendommens utøvelse av eierrådighet i Nesseby, samtidig som de legger føringer for forvaltningen av utmarksressursene i kommunen. Disse begrensningene medfører blant annet at Finnmarkseiendommen ikke kan ta betaling for lokalbefolkningens utøvelse av sine bruksrettigheter, utover det som er nødvendig for å dekke Finnmarkseiendommens forvaltningskostnader.
Høyesterett sa seg enig i denne tilnærmingen.
Les hele dommen her (krever innlogginng)
