Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) har i en lang rekke avgjørelser slått fast at staten har plikt til å sikre reell kontakt mellom barn og foreldre. Men i Norge svikter håndhevingen – med risiko for brudd på Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) artikkel 8.
I løpet av de siste 25 årene har EMD avsagt en rekke dommer om statens ansvar for å beskytte relasjoner mellom foreldre og barn ved samlivsbrudd. Vi har gjennomgått sentrale avgjørelser – blant annet Ignaccolo-Zenide v. Romania (2000), Mincheva v. Bulgaria (2010), Zavridou v. Cyprus (2013), Pisică v. Moldova (2014), L.D. v. Poland (2014), Macready v. the Czech Republic (2010), Ribić v. Croatia (2015), K.B and Others v Croatia (2017) og Ónodi v. Hungary (2017) – og signalet fra Strasborug er klart:
Staten har en positiv plikt til å beskytte relasjonen mellom barn og foreldre, og denne plikten gjelder i praksis – ikke bare i teorien.
Selv om det i prinsippet er uomstridt at staten har en slik forpliktelse, er det i liten grad erkjent at dette reiser en utfordring for Norge. (I Prop. 117 L 2024–2025 Ny barnelov er dette ikke problematisert.)
EMD har slått fast at rettigheter etter EMK artikkel 8 ikke kan være «teoretiske og illusoriske». I Ignaccolo-Zenide v. Romania fastslo domstolen at staten må handle slik at relasjonen mellom forelder og barn faktisk kan utvikles.
Denne plikten er konkretisert i senere praksis. I Mincheva v. Bulgaria slo domstolen fast at staten må ha et effektivt apparat som sikrer gjennomføring av samvær, og fremhevet behovet for et tilstrekkelig juridisk rammeverk:
“The positive obligations of the State include the establishment of a legal arsenal adequate and sufficient to ensure the legitimate rights of those concerned.”
Det er ikke tilstrekkelig at det finnes formelle rettigheter på papiret dersom disse ikke lar seg håndheve. Staten må også sørge for at myndighetene faktisk bruker effektive virkemidler for å gjenopprette kontakten mellom foreldre og barn.
I saken Zavridou v. Cyprus presiserte domstolen at håndheving ikke kan gjøres avhengig av den ene forelders vilje til å samarbeide.
Tiltak må ha effekt
Dette prinsippet kommer særlig tydelig til uttrykk i Ónodi v. Hungary. Her konstaterte EMD at gjentatte bøter og formelle tiltak ikke var tilstrekkelige, fordi de ikke førte til reell kontakt. Domstolen kritiserte også at nasjonale domstoler tilpasset samværsordninger til manglende etterlevelse. Tiltak må vurderes etter effekt – ikke bare etter om de er forsøkt. Det samme fremkommer i L.D. mot Polen.
Et annet sentralt tema er hvordan barnets motstand håndteres. I Pisică v. Moldova og K.B and Others v Croatia av 14. mars 2017 fastslo domstolen at barnets syn ikke uten videre kan være avgjørende dersom det foreligger indikasjoner på påvirkning eller lojalitetskonflikt. Myndighetene må undersøke årsakene. Barnet skal høres, men har ingen vetorett.
Tidsaspektet avgjørende
I norsk familierett utspiller samværstvister seg ofte over flere år. I denne perioden kan relasjonen svekkes gradvis. Nettopp denne dynamikken har EMD advart mot. I Ribić v. Croatia slo domstolen fast at langvarige prosesser i realiteten kan avgjøre saken, fordi relasjonen brytes ned før rettssystemet får effekt. Poenget gjentas i Macready v. the Czech Republic, hvor det understrekes at tidens gang kan få irreversible konsekvenser. I L.D. v. Poland presiserte domstolen at tiltak som kommer for sent, ikke oppfyller statens forpliktelser.
Dette er ikke et rent prosessuelt sidespørsmål, men handler om kjernen i statens menneskerettslige ansvar.
Når disse avgjørelsene leses i sammenheng, fremtrer en klar rettstilstand: Myndighetene må handle raskt, reagere aktivt på samværshindring og iverksette tiltak som faktisk virker.
Statens plikter
Dette er rettslige forpliktelser. EMD har flyttet forståelsen av samværssaker: Dette er ikke bare konflikter mellom foreldre, men et spørsmål om statens ansvar. Retten til familieliv er ikke oppfylt når dommen er avsagt, men når relasjonen faktisk kan opprettholdes.
Sett i dette perspektivet fremstår norsk praksis som tilbakeholden og utilstrekkelig. Virkemidlene anvendes ofte forsiktig og med begrenset effekt. Når rettslig fastsatt samvær hindres av bostedsforelderen, forholder staten seg passiv, og ansvaret skyves over på den berørte forelderen, som må reise sak om tvangsbot – med betydelig prosessrisiko og reell fare for ikke å få gjennomslag. I tilfeller hvor samvær bygger på privat avtale, er tvangsfullbyrdelse helt avskåret.
Når samvær over tid ikke gjennomføres, og myndighetene ikke lykkes med å gjenopprette kontakt, er det statens innsats som må vurderes.
Behov for en ny rettspraksis
Hvis norsk rettspraksis skal ivareta de menneskerettslige forpliktelsene slik de er stadfestet gjennom en lang rekke avgjørelser fra EMD de siste 25 årene, er det ikke tilstrekkelig med justeringer. Det krever en reell omlegging. Statens positive plikt må gjøres til det førende prinsipp i saker om retten til familieliv. Det er statens samlede innsats og resultater, på tvers av instanser og rettsregler, som må vurderes opp mot de menneskerettslige kravene.
Uten en slik forandring vil avstanden mellom norsk rettspraksis og de kravene som er utviklet gjennom EMDs avgjørelser bestå.
