Vi har de siste årene blitt rystet av flere justismord. Viggo Kristiansen, som i desember i fjor ble frifunnet etter å ha sonet nærmere 21 år i fengsel er det mest oppsiktsvekkende eksemplet. Men også Tengs- og Silje-saken har fått mange til å spørre om vi kan stole på rettstaten. Hvordan kunne så mange ta så feil i disse sakene?

Arbeidsgruppen som gransket Monika-saken fra 2011, hvor politiet uriktig la til grunn at 8-åringen Monika Sviglinskaja hadde begått selvmord, uttalte den gangen følgende:

«Hvordan kunne en gruppe mennesker, som på hver sine områder hadde en tilfredsstillende kompetanse til å utgjøre et godt etterforskingsteam, unngå å se at den teorien som preget store deler av etterforskingen sannsynligvis var feil? Hvordan kunne dette skje uten at heller ikke noen på «utsiden» av teamet reagerte? Hvorfor ble hovedmålet ved etterforskingen å oppnå en bekreftelse på den teorien som allerede var lagt?»

Disse spørsmålene er åpenbart like relevante for Baneheia-saken, Tengs-saken eller hvilket som helst annet avdekket justismord. Jeg kjenner også dette godt igjen fra mitt arbeid. En rwander bosatt i Norge som ble uriktig beskyldt for å ha deltatt i folkemordet i 1994 var under etterforskning i 15 år og satt nesten 4 år i varetekt.

Saken ble omsider henlagt av Riksadvokaten 20. januar i år. Som i de fleste av disse sakene er de menneskelige lidelsene uendelige og avsløringen av feilene resultatet av mye frivillig arbeid.

Bekreftelsesfellen

Problemet det pekes på i Monika-rapporten kalles bekreftelsesfellen eller bekreftelsestendens. Dette går kort fortalt ut på at når vi har dannet oss en oppfatning av en sak vil ha en tendens til bare å legge merke til de argumenter som støtter vår teori og overse de forhold som taler mot. Det er forsket mye på bekreftelsesfellen og hva som gjør at den noen ganger tar over hele etterforskningen. Psykologiprofessor Svein Magnussen og politibetjent og forsker Asbjørn Rachlew har mye av æren for at det er satt lys på dette her til lands. Rachlews forskning har blant annet ført til endringer i avhørsmetoder for å hindre falske tilståelser.

Til tross for all god forskning fra de to nevnte og andre er det lite som tyder på at bekreftelsesfellen vil slippe taket i aktørene i rettsvesenet med det første. Dette gjelder oss alle: Politi, påtalemyndighet, dommere, advokater, journalister og andre som har sin virksomhet knyttet til rettsvesenet. 

Likevel er det alvorligst når det forekommer hos politi og påtalemyndighet. Alvorligst fordi det er de som legger premissene for enhver sak og dermed i realiteten har størst påvirkning på resultatet. I og med at det er politiet som investerer ressurser og prestisje i en sak er det også mye som tyder på at det er her bekreftelsesfellen sitter hardest. Ofte er det slik at hovedetterforskeren i saken er den eneste som holder fast ved at den opprinnelig dømte er den skyldige, selv lenge etter at alle andre har erkjent justismordet. Dette gjelder både Thomas Quick, Fritz Moen og Viggo Kristiansen til tross for klare bevis for det motsatte og at de alle er frikjent.

Dommernes erfaring

Så hva kan vi gjøre? De fleste synes å mene at gjenopptakelseskommisjonen i sin nåværende form ikke fungerer godt nok. Dette er jeg enig i. Problemet ligger dypere enn som så. Skal vi komme noen vei må vi ta inn over oss at kontrollmekanismene ikke fungerer godt nok. Det gjelder i første rekke den løpende kontroll som skal skje av og i påtalemyndigheten. Verken etterforskningsledere, politiadvokater, statsadvokatene eller Riksadvokatembetet har i realiteten gjort nok for å forhindre justismord.

Etter mitt syn er det i betydelig grad et spørsmål om rekruttering. Har vi personer med tilstrekkelig kritisk innstilling i påtalemyndigheten, i domstolen og blant forsvarerne? Har det for eksempel noen betydning at de aller fleste dommere som ansettes ikke har noen erfaring fra straffesaker? Burde politiet rekruttere flere med annen bakgrunn enn politihøgskolen til etterforskningsoppgaver? Bør det få konsekvenser for de involverte når det skjer noe så alvorlig som at noen blir uskyldig dømt?

Regjeringen oppnevnte 10. februar i år et utvalg med markante eksperter fra flere fagfelt som skal granske Baneheia-saken og Gjenopptakelseskommisjonen. Kanskje er dette noen av spørsmålene som da blir besvart. Likevel håper jeg at man denne gangen ikke bare peker på mulige forklaringer, men kommer med konkrete forslag til endringer som reduserer risikoen for justismord. Ikke minst bør utvalget se på finansieringen av rettsstaten med friske øyne. Har for eksempel den reelle reduksjonen i rettshjelpsatsene over tid noen betydning for rettssikkerheten. Mye tyder på det.

Kalkulerer med justismord

Mange synes å tenke at de justismordene som er avdekket i det siste er unike tilfeller og at systemet ellers fungerer godt. Det er imidlertid lite som tyder på at det er så vel. Det er nok nærmere sannheten å tenke at de sakene vi ser kun er toppen av isfjellet og at justismord er en del av hverdagen i rettsvesenet. I USA viser studier at så mange som 4-6 prosent av de innsatte i fengslene er uskyldige. Hvis prosentandelen er den samme i Norge sitter det til enhver tid mer enn 100 uskyldig dømte i norske fengsler. Det er svært alvorlig.

Slik det er nå kalkulerer vi i realiteten med et betydelig antall justismord. Vi kan egentlig bare gjøre oss klare til neste skandale.