Etter en klage fra reindriftseiere i området, stoppet staten i 2019 vindkraftprosjektet Sandhaugen på Kvaløya i Troms. Som følge av dette krevde Sandhaugen Vindkraftverk AS 150 millioner kroner i erstatning for tapte inntekter.
Da Oslo tingrett behandlet saken i fjor vinter, fikk kraftselskapet medhold et stykke på vei. Retten kom til at departementets myndighetsutøvelse var rettsstridig og ansvarsbetingende, og men satte erstatningssummen til kun 34,5 millioner kroner.
Les: Staten dømt til å betale millionerstatning etter vindmøllevedtak
Dermed anket begge parter, og tirsdag kom dommen fra Borgarting lagmannsrett. Riktignok har kraftselskapet nå redusert sitt krav til 119 millioner, men det fikk ikke betydning – resultatet etter ankerunden ble full seier til staten.
Uenige om klagefrist-oppfriskning
Det springende punktet i saken er kanskje mest av forvaltningsrettslig interesse. Vedtaket som endte med å velte hele vindmølleprosjektet, kom som følge av en klage fra reindrifteierne. Klagen var imidlertid levert etter klagefristen. Staten valgte likevel å behandle klagen, etter unntakshjemmelen om at for sent leverte klager kan behandles når «særlige grunner» tilsier det.
Kraftselskapets anførsel er at staten ikke hadde «særlige grunner» til å behandle saken. Her fikk de medhold i tingretten, men ikke i lagmannsretten. Tingretten skrev:
«Departementet viser i sitt oppreisningsvedtak til at det er i allmennhetens og forvaltningens interesse at klagernes påstander om saksbehandlingsfeil gjennomgås i en klagesaksbehandling. Dette kan etter rettens syn ikke være en «særlig grunn» som gjør det rimelig å tillate oppreisning for oversittelse av klagefrist for 2017-vedaket.»
Borgarting lagmannsrett, derimot, skriver:
«Siden det i saken forelå prinsipielle spørsmål om rettsanvendelsen, som forarbeidene uttrykkelig peker på at kan utgjøre en «særlig grunn», mener lagmannsretten at departementet hadde materiell kompetanse til å ta saken til behandling, jf. forvaltningsloven § 31 første ledd bokstav b. Det ligger i dette at departementets rettsanvendelse knyttet til inngangsvilkårene ikke var uforsvarlig.»
Heller ingen av de øvrige anførslene om statens vedtak i kraftsaken førte frem, og lagmannsretten tilkjenner staten drøyt 800.000 kroner i sakskostnader for to instanser.
Ikke årsakssammenheng heller
Til tross for at retten kom til at det ikke foreligger ansvarsgrunnlag, drøfter den også erstatningsvilkåret om årsakssammenheng. Dette fordi retten mener saken på dette punktet står i en ny bevismessig situasjon sammenlignet med tingrettesbehandlingen, og dessuten «ettersom temaet ble gitt betydelig oppmerksomhet under ankeforhandlingen». Det er jo selvsagt trist å se god prosedyre gå til spille.
Retten kommer derfor til – helt uten betydning for dommen – at det uavhengig av statens vedtak ikke er sannsynlighetsovervekt for at vindmølleprosjektet ville blitt realisert. Det foreligger derfor uansett ikke årsakssammenheng mellom vedtaket og det anførte tapet på 119 millioner.
