Etter at en Facebook-status, med en relativt likelydende Twitter-tråd, har fått betydelig offentlig oppmerksomhet (bl.a. hos Rett24 og i Dagbladet), ønsker jeg å utdype min kritikk av Karl Arne Utgårds notat om den såkalte NAV-skandalen. Jeg vil først presisere at jeg står inne for alt jeg har skrevet på Facebook og Twitter, men at jeg nok ikke uten videre hadde brukt karakteristikker som «dårlig studentarbeid» i et ordinært debattinnlegg i media. Jeg er enig med Utgård i at slikt ikke bringer debatten særlig fremover, men jeg må samtidig legge til at jeg ble svært overrasket over kvaliteten på Utgårds notat.

NAV-saken har som kjent fått enorm mediedekning, og har allerede sterkt påvirket det norske politiske ordskiftet. Men enda viktigere er det at den har berørt en rekke mennesker på en svært inngripende måte og det fortsatt er sterk grunn til å frykte at mange nordmenn har blitt utsatt for justismord. I denne saken har dessuten en rekke personer som har blitt rammet allerede stått frem i media og fortalt sine historier, på bakgrunn av en tydelig beskjed fra den norske stat om at det er begått urett mot dem.

Utgårds notat antyder at vedtakene, og muligens straffedommene mot disse menneskene, er korrekte. Det er et standpunkt han må forstå at media vil kaste seg over. Skal man skrive noe slikt, som potensielt vil være en stor belastning for de berørte, attpåtil med den slagkraftige tittelen «tidligere høyesterettsdommer», mener jeg man må gjøre et skikkelig arbeid. Og mitt ankepunkt her er at Utgårds notat ikke er i nærheten av et skikkelig stykke juridisk arbeid.

Jeg er ingen ekspert på verken norsk eller europeisk trygdejuss, og kan derfor ikke si så mye om hva som er riktig tolkning av forordningen. Jeg har imidlertid jobbet mye med EU-rett innenfor områdene konkurs-, tings- og panterett, og dessuten med på lovvalgs- og jurisdiksjonsspørsmål som lener seg tungt på EU-retten. Dessuten har jeg også som deltaker i et akademisk felleskap bl.a. gjennom ulike seminarer og foredrag, lært relativt mye om EU-rettens metode. I en årrekke har jeg også hatt EU-rettslige vinklinger i deler av undervisningen i allmenn formuerett som jeg er ansvarlig for ved UiB. Det mener jeg har gitt meg såpass mye erfaring med EU-retten at jeg er i stand til å vurdere om den grunnleggende metoden er fulgt.

Utgårds notat er for det første åpenbart ingen rettsvitenskapelig fremstilling, og ville aldri kunne vært publisert i et fagjuridisk tidsskrift. Til det er kildetilfanget altfor lite. Det er benyttet kun én juridisk kommentarutgave i teksten, og ingen øvrig juridiske fagbøker eller artikler. Til overmål benyttes kommentarutgaven kun til å angi noen overordnede utgangpunkter. På et felt det fremstår som om Utgård ikke er spesielt bevandret i fra før, er det en alvorlig mangel. Det er en kjent sak at når man skal orientere seg i andre rettssystemer, kan man ikke ta utgangspunkt i sin egen metode og forutsette at den også gjelder der. Derfor begynner alle akademikere stort sett i lærebøker og andre juridiske fremstillinger, ikke i lovtekster eller i rettspraksis. Det er allment anerkjent som en dødssynd i den komparative retten å gå rett i lovteksten uten særlig forkunnskap, slik Utgård gjør både med EU-forordningene og med andre lands rett. Eivind Marienborgs kritikk av Utgårds fremstilling av irsk rett gir et dekkende eksempel på hvorfor en slik tilnærming er ansett som uvitenskapelig og uakseptabel.

Min oppfatning er at når man som høyesterettsdommer kaster seg inn i en så betent debatt, med så store konsekvenser for et stort antall enkeltmennesker, så er det rettsvitenskapelig metode man skal benytte. Det finnes ikke noe godt alternativ for fremstillinger av hva som er gjeldende rett på ulike rettsområder. Ettersom Utgård har vært redaktør i det juridiske tidsskriftet Jussens Venner, og selv har publisert rundt ti fagartikler innenfor fagområdet fast eiendom, bør han kjenne godt til de krav som stilles til metoden, og hvorfor det ikke finnes noe godt alternativ når man skal redegjøre for gjeldende rett på generelt grunnlag.

Og foruten at kravene til rettsvitenskapelig metode ikke er oppfylt, mener jeg det er ganske tydelig at Utgårds notat ikke tilfredsstiller grunnleggende krav til EU-rettslig metode. Stor sett bygger han opp sine argumentasjonsrekker rundt ganske overfladiske analyser av EU-forordningenes ordlyd. Det virker tilfeldig hvilke språkversjoner han benytter, og han tar ikke inn over seg de særlige fortolkningsmetodene som følger av at det i EU er offisielle versjoner av forordningen på samtlige «medlemsspråk», som alle har lik rang. Jeg tror nok at Utgård er kjent med den svært sentrale posisjonen EU-domstolens praksis har i EU-retten, men hans bruk av rettspraksis tilkjennegir på ingen måte dette helt grunnleggende utgangspunktet.

På et sentralt punkt i utredningen, som dreier seg om hvorvidt forordningen bare gjelder når man blir syk mens man er i utlandet, bruker han kun én dom, C- 326/00, angivelig fordi det har vært «vanskeleg å finne praksis». Dommen gir heller ikke noe godt svar på spørsmålet han tar opp. Da er det pussig at han ikke går inn på f.eks. Tolley-dommen som har vært gjenstand for omfattende debatt i norsk offentlighet. Når Utgård konkluderer med at EU-forordningen «berre gir ytingar til den som blir sjuk under opphaldet i den andre staten», er det rart at han ikke har fått med seg at f.eks. Tolley-dommen gjaldt en person som opparbeidet rettigheter i Storbritannia, og som ble nektet å «ta med seg ytelsen» da vedkommende flyttet til et annet EU-land. Det ser jo ut til å være i direkte motstrid med det Utgård hevder er regelen. Det kan hende jeg har misforstått noe her, jeg er som sagt ikke ekspert på EU-trygderetten, men at dommen ikke engang er behandlet fremstår som en helt vesentlig mangel, som gjør at jeg holder det sannsynlig at Utgårds søk i rettspraksis fra EU-domstolen må være svært mangelfullt. Jeg stusser for øvrig på hans tolkning av teksten i forordningen, og holder det høyst sannsynlig at konklusjonen hans på dette punktet er feil. Det ville også være helt oppsiktsvekkende i lys av de sakene vi i Norge har hatt om eksport av ulike trygdeytelser både politisk og juridisk om hans tolkning skulle være rett. Det burde gitt grunnlag for en grundigere analyse før han presenterte dette standpunktet.

Tilsvarende må kunne sies om hans standpunkt om at trygdeforordningen ikke skulle gjelde arbeidsavklaringspenger, fordi dette ikke er en såkalt sosial sikringsytelse. At alle skulle ha oversett dette poenget, fremstår ganske usannsynlig, og burde igjen innby til refleksjon. På dette punktet har imidlertid Utgård sitert en dom fra EU-domstolen, C-679/16, som, slik jeg leser den, tilsier at Utgård tar feil. Utgård siterer bl.a. EU-domstolens uttalelse om at sosiale sikringsytelser «tildeles de berettigede uden nogen individuel bedømmelse af personlige behov, men efter lovbestemte kriterier, og forudsat for det andet, at den vedrører én af de sociale risici, der udtrykkelig er anført i artikel 3, stk. 1». En av disse risikoer er ytelser ved sykdom. Slik jeg leser EU-domstolen må det opplagt være tenkt på en avgrensning mot behovsprøvd stønad til livsopphold, som beror på et bredt skjønn, i motsetning til f.eks. arbeidsavklaringspengene som er en rettighetsfestet ytelse der sykdom er et helt sentralt vilkår. Jeg er ganske overbevist om at Utgårds tolkning ikke er riktig på dette punktet heller.

Til sist kan det pekes på at det etter forordningens tekst klart gis uttrykk for at det kan etableres en samtykkeordning. Her er det imidlertid helt sentralt å påpeke at den norske folketrygdloven ikke inneholdt en slik samtykkeregel. Den stiller derimot opp et nesten ubetinget krav om at medlemmet må oppholde seg i Norge. På dette punktet kommenterte EØS-ekspert professor Halvard Fredriksen til Rett24 allerede 7. januar Utgårds tidligere kronikk om dette på Rett24, slik: «Jeg tror ikke man kan vurdere søknadsplikten isolert. En søknadsplikt kan bare forsvares EØS-rettslig om den inngår i et helhetlig system, hvor søknader vurderes opp mot EØS-rettens krav. Og det synes ikke å ha vært tilfellet. For øvrig heller jeg mot at EØS-retten stenger for en generell ordning med forhåndsgodkjenning som knytter eksplisitt an til opphold i utlandet.» Det virker ikke som om Utgård finner grunn til å ta dette standpunktet opp til behandling, til tross for at professor Fredriksen er blant våre aller fremste eksperter på feltet. Heller ikke dette er særlig betryggende. Det kan vel ikke være slik at vi straffer nordmenn for å bryte en regel som går mye lenger enn EU-retten tillater, fordi regelen i teorien kunne vært utformet som et krav til søknad om samtykke og at de kunne vært straffet dersom de ikke hadde bedt om et slikt samtykke (som de trolig uansett ikke ville fått selv om de skulle det etter forordningen)?

At Utgård som tidligere høyesterettsdommer mener det er kurant å komme med et slikt «innspill til debatt» som han kaller det til Dagbladet, fordi noen må «stille opp med alternativer», er jeg helt uenig i. For det første stiller han ikke bare opp alternativer – han går svært langt i å antyde at dommene er korrekte. Det er for øvrig også overskriften på Rett24. For det andre antar jeg det er til stor belastning for de menneskene dette direkte angår, ikke minst de som allerede har stått frem i media, og som neppe kan antas å overskue konsekvensene av Utgårds standpunkter. At tidligere høyesterettsdommer Utgård for øvrig mener seg kompetent til å gjøre denne analysen, med bakgrunn i et tilsynelatende så ufullstendig kildemateriale både med tanke på juridisk litteratur og rettspraksis fra EU-domstolen, er ikke egnet til å svekke antagelsen om at norske dommeres EU-rettslige kompetanse er for svak.